whatever?

Done With You

2009-05-07T13:08:00.000-07:00

Denne bloggen vil nå dø. Men det er ikke så trist. For jeg har ordnet meg ny blogg. Ingen vet hvorfor; selv ikke jeg. Men det føles bare rett.

[IARESCIENTISTS]

Cold Water

2009-04-28T13:08:00.000-07:00

Av og til så føler jeg at jeg ikke hører hjemme her i Norge. Jeg blir trist å lei av at folk blir satt ut når jeg snakker til ukjente, når jeg tørrprater eller gir dem komplimenter eller bare sier hei. Det er kjemperart, fordi jeg alltid har vært sånn. Jeg er ikke redd for å snakke med fremmede. Det skal jo være hyggelig ment og det skal jo kunne være trivelig, kanskje treffer du på en ny venn. Men her er det ikke slik. De fleste jeg kommer i kontakt med svarer kortfattet eller ignorerer hele greia. Jeg merket det spesielt godt etter jeg begynte som selger. Lenge har jeg vært av de menneskene som løp fordi selgere når de sto ved stand på gaten, i butikken eller når de ringte meg per telefon; i den forbindelse la jeg selfølgelig på eller var uhøflig. Men herregud. Disse folka er bare mennesker. De har en jobb som alle andre, om det er kassen på Rimi eller i klesbutikken du liker. Nordmenn er redd for folk. Ingen skal presse deg til å gjøre noe du vil, men alle mennesker trenger litt oppmuntring eller et enkelt svar. Jeg skal komme med noen eksempler fra jobb. (Jeg advarer om at dette blir en irritert og veldig lang tekst.)

1)
Kaisa: Heisann! Jeg lurer på en liten ting før du trusler forbi? [insert big smile here]
Kunde: Nei, det har jeg IKKE tid til!

Tid? Hvor skal du? Til hytten eller hjem å lage middag? Jeg står her på jobb og spør om å få låne noen få minutter av din tid. Jeg vil ha deg med i Redd Barna! Jeg skal ikke selge deg en bil, eller et kort eller et abbenoment. Jeg vil gi deg sjansen til å høre på det fantastiske jeg har å si. Vi har i løpet av to år sendt 6,7 millioner barn i trygge skoler. Vi har 100 000 støttespillere i Norge hvorav 20% er studenter! De har lavere inntekt enn noen i hele Norge. Hvis de kan, så kan du. Ingen med middagsbordet kommer til å slakte deg fordi du har meldt deg inn i verdens største, uavhengige organisasjon for barn. Men bare løp du. Jeg skal ikke tvinge deg til å prøve noe nytt, selv om du ikke binder deg til noe som helst; det er litt av greia med veldedighet.

2)
Kaisa: God dag! Du, jeg har et pittelite spørsmål?
Kunde: Skal vi liksom hjelpe de der barna? [insert finger pointing at a picture of african children in school]

Svaret er ja. Det er ikke så vanskelig. Dessuten så hjelper vi barn over hele verden, som jeg sa tidligere. Norge er også en del av verden, er det ikke? Vel. Vi har faktisk 27 prosjekter i Norge som går ut på å hjelpe barn i konfliktrammede hjem, vi sørger for å få stoppet hele femten tusen søk på barnepornografi på nettet. Alle barn har rettigheter og hvis ikke du vil høre på hva jeg sier så kan du i grunn bare reise av gårde å se på nyhetene om alt det jævlige som fåregår, så kan du sitte der i bekmørket og spise potetgull og godte deg mens barna dine sover trygt i sengene sine til de igjen skal stå opp å gå på skole, som de faen ikke setter pris på.

3)
Kaisa: Hei, du. Jeg undrer på en sak.
Kunde: Ja, hva lurer du på da?
Kaisa: Vel, jeg lurer på om du vet hva en Peppes Pizza koster?
Kunde: Tja. Rundt 200kr?
Kaisa: Akkurat. Hadde jeg nå gitt deg valget om å kjøpe en Peppes Pizza eller å sende tre barn i et konfliktrammet område på skole, hva hadde du valgt da?
Kunde: Det er jo i grunn et ganske enkelt valg.
Kaisa: Ja! Er det ikke? Du har faktisk muligheten til å gjøre akkurat det. Velg bort den ene pizzaen i måneden også kan du heller bidra til at noen får en bedre hverdag. Tenk at i Norge koster det faktisk 300 000kr å sende tre barn på skole, mens i Etiopia koster det 75kr for et barn å gå på skole et helt år, med bøker, utstyr, et varmt måltid og trygge skoleveier. Det er jo helt utrolige forskjeller, ja?
Kunde: Ja. Det er ganske villt.

Her kommer den delen av jobben min som er vanskeligst. Vil kunden faktisk bli med? Vet du hva? Av og til så gir jeg faen. Kunden har stoppet og hørt på meg i under ett minutt og det er verdt gull. Jeg setter pris på disse menneskene som kan se dette øyeblikket fra mange vinkler. Hør på meg; jeg krever ikke mer.

Det var bare noen eksempler fra hvordan min hverdag kan se ut. For å gi et bilde av hvor mye jeg er hatet av mange så skal jeg fortelle dere om en gang jeg skulle gå tidlig fra jobb. Jeg kledde på meg jakken og skulle finne busstoppet. Jeg sto ved siden av standen og spurte den første damen som gikk forbi meg. "Du! Vet du hvor bussen går fra?" Hun var på vei ut døra mens hun ristet på hodet, og jeg ble stående paff i noen få sekunder. Hun tar en liten usving og kommer med hodet såvidt inn i gangen. Hun ser på meg og ler litt. "Den går fra et busstopp rett bak bygget."
Det virker som om folk er så redde for å bli manipulert og backstabbed at de ikke orker å høre på noen lenger. Og dette påvirker meg også utenfor jobben. Sikkert fordi jeg er blitt så vant til det, og at jeg nå legger merke til det.

Jeg føler meg ikke som en nordmann. Det er ikke lov å flørte. Flørt er et begrep som er totalt misforstått her i Norge. Det trenger ikke å være noe seksuellt ladet over en flørt. Jeg flørter med eldre, med barn og med dyr. Det er bare snakk om å lytte og bruke kroppspråk. Det er snakk om dialog og samarbeid. Selv om jeg forteller deg at hunden din er fin, så betyr det virkelig ikke at jeg vil ta verken deg eller bikkja di bakfra. Jeg er klarer bare ikke la vær.
En gateprest som var innom det ene kurset jeg tar (Home-Start) sa noe fint. Han refererte til Tor Sigaas;

"Det ligger en hemmelighet gjemt i livet selv. Det er ved å gi av ditt liv, at livet blir større og mer intenst. Det menneske som holder alt for seg selv og sine nærmeste, forblir et fattig menneske. Vi holder hverandres liv mellom våre hender."

Det er så sant. Tror du ikke hun søte dama som jobber bak disken i butikken du handler i hadde hatt godt av et kompliment eller bare litt koselig tørrprat i ny og ne? Har du kanskje ikke tenkt over alle de menneskene du går forbi hver dag, mens du ser ned i bakken. Hvorfor er vi så redd for øyenkontakt og for å sende hverandre et lite smil? "Vi holder hverandres liv mellom våre hender." - Det er bare snakk om sekunder, eller minutter av din tid til å gjøre noen andres da pittelitt bedre. Vi tilbringer heller evigheter med timer i ensomhet foran datamaskinen og skriver til hverandre og gir hverandre komplimenter på Facebook. Kan vi ikke bare åpne kjeften og få det ut mens vi ser hverandre? Til kjente og ukjente. Ingen blir lei seg eller såret av å høre noen gode ord eller se et glimt av et smil, og du trenger i hvert fall ikke være redd eller flau over å være den som gjør det! Men faen ta, av og til føler jeg meg som en idiot når jeg kaster meg ut i det og er grei. Det er så sjelden kost for noen at de rett og slett blir litt paffe eller ser på meg som om jeg var en løgnhals eller falsk jævel. Jeg gir ikke komplimenter til fremmede uten å mene det; hva i faen er vitsen med dét?

Go Home, Get Down

2009-04-27T06:12:00.000-07:00

Jeg er hjemme i Stavanger for øyeblikket. Alt står stille her samtidig som jeg føler at jeg ikke henger med i det hele tatt. Rart å tenke på at jeg allerede har bodd i Trondheim siden august.
Kom hit rett før helgen og det har skjedd litt av hver allerede. Jeg har klippet og farget håret; klar for sommerværet. Jeg har vært i konfirmasjon til stesøster Line Bettina og jeg har slappet av hjemme. Morsomste er at alle søskene mine har vært samlet igjen. Det skjer ikke så ofte. Marina kom fra statene, Jim fra Bodø og Pia fra Harstad. Lena bor her og jeg kom flyvende fra Trondheim. Veldig kjekt å se gjengen igjen! Mamma kom hjem i morges etter å ha hentet bestemor i Sortland. Hun sitter akkurat nå ovenfor meg i stuen og snakker tull og tøys. Hun teller biler, lurer på nårtid vi skal hjem og spør hvor Polly er når hun sitter rett ved siden av henne. Polly er mammas kallenavn, så vet dere det. Det er fjernt hvordan noen kan bli så fortapt i sine egne minner. Hukommelsen svikter og hun spør meg stadig om jeg er Pia eller Kaisa. Det er som om hun er ruset. Virker helt fjernt fra det virkelige liv. Hun spør mamma nårtid hun skal trusle hjemover. Hun er totusen kilometer hjemmefra; LYKKE TIL BESTEMOR. Hehe. Jeg skal ikke le av det, men det er på sitt vis veldig tragikomisk.

Nok om bestemor. Jeg er dødsfornøyd med håret. Ferskenhår, sukkersøtt, feminint og lekent. Jeg har forresten ikke lagt noen planer før jeg kom hit, så det blir litt dødtid. De fleste vennene mine er flyttet over land og strand, mens noen går på skole eller jobber på dagtid. Så det blir mye tid avsatt til familiekos.
Jeg savner Andreas, though. Jeg trodde ikke jeg skulle få tid til å savne han, men jeg savner han når jeg skal legge meg. Pia har tatt plassen hans de to siste kveldene, men dere skjønner vel sikkert at det ikke blir det samme. Jeg savner silkehuden og pjuskehåret. Jeg savner at jeg må slite meg opp om morgenen og dra på jobb mens han ligger å porker i sengen. Hehe. Finingen. Men herregud, nå tar jeg meg selv i å være kjempeklissete. Det skal vi ikke ha noe av! Jeg liker best å være klisjé på den subtile måten.
Skal ikke prate så uhorvelig mye tull og tøys, så jeg legger ut noen bilder.
Er det forresten noen som fortsatt leser bloggen min?

1) Mitt nye sommerhår.
2) Pia og meg på vei til konfirmasjon
3) Hilde Britt og konfirmanten Line Bettina

GRUS

2009-04-22T12:17:00.000-07:00

Grus er et gatemagasin her i Trondheim og fåes også i Tromsø. Jeg fikk tilbud av en venn om å stå modell for en fashionserie han skulle ha til magasinet. Jeg takket selvfølgelig ja og satset på at jeg, sammen med en mannlig og en kvinnelig modell, kunne gjøre en god nok jobb. Det verste som finnes må jo være å gjøre sin første shoot som skal publiseres og føle at det gikk pissedårlig. Jeg hadde god tro på at det gikk bra etter shooten. Vi skulle for det meste reklamere for undertøy. Som dere sikkert har sett på de tidligere bildene er Lars Brønseth (fotografen) en fyr som er glad i å vise frem sterke sider ved kvinnelige modeller og er ikke redd for at det skal lukte litt seksualitet av bildene. Jeg synes det er skamtøft. Vi to jentene skulle altså være de dominerende i denne serien, mens mannen var vår slave. Jeg har ventet på å se resultatet i en evighet og endelig fant jeg meg selv i GRUS på nett. Det eneste jeg er drittlei meg for, er at de har prestert å skrive navnet mitt feil. Kaisa.. ikke Kaia? Bah. Men, men! Forhåpentligvis byr det seg nye sjanser her i livet. Jeg er i alle fall kjempefornøyd! Resultatet kan dere se over nett [her]. For dere som er i Trondheim; plukk med dere magasinet i byen! Fred og kjærleik.

Foto av Lars Brønseth
Soundtrack: Queen Adreena - Wolverines

I Remember

2009-04-18T16:07:00.000-07:00

I Remember av Mats Taugard

Jeg har en visdomstann, som bare MÅ ut. Jeg tror den har fått en infeksjon. Ikke tannen selfølgelig, men tannkjøttet. Føler meg tidvis lam i halv trynet. Kjeven gjør vondt. Hodet knaker. Smilet mitt, som vanligvis varer ganske lenge (om ikke konstant), er bare utholdelig i noen få sekunder før jeg gjerne heller vil gråte. Dette har nå pågått i tre, fire dager. Mandag rives den forhåpentligvis ut. Lystgass står på ønskelisten. Dette koster min stakkars far totusen spenn. Jævla ubrukelige tann.

Easter Soft Crayon

2009-04-13T15:26:00.000-07:00

Av Linn Heidi Stokkedal
Soundtrack: Explosions In The Sky - First Breath After Coma

Min første påske i Trondheim, uten noen form for blodsbånd i nærheten av meg, er nå over. Den har vært avslappende. Ingen jobbing. Ingen stress. Ingen regn. Bare kos; mest hjemme, litt ute. Andreas er forøvrig en kjempegod samboer og jeg nyter hvert eneste sekund av hans nærvær. Vi har ikke hatt mye penger, men er med jevnt og trutt på sammenkomster og har tatt i bruk noen gratis hjelpemidler for å trives. For eksempel i dag; da vi tok turen til Ladestien sammen med våre gode naboer, Stina og Simon. Vi gikk noen timer og tok en del flotte bilder. Skal poste noen etter hvert. (Akkurat nå er jeg bare så narsissistisk at det bare er postet bilder av meg uten tøy på kroppen. Men det kan vi snakke om siden.) Jeg er bare så fornøyd med det livet som er litt hardt og økonomisk tungt til tider her i Trondheim. Det er en stor kliské å si det, men bare fordi jeg har Andreas der next to me, så føles alt mye, mye lettere. Ellers har jeg klart å pådra meg urinveisinfeksjon (igjen) denne påsken. Dette er altså femte gang på under 1 1/2 år. Noe er galt, men det stresser vi ikke med nå. Stavanger ligger å venter på meg, og jeg kommer sørover 23 april; da håper jeg det er duket for grillfest, folkens! Jeg forventer ikke mindre enn som så!
God april, kvinner og menn.
Fred ut.

Someone Like Me

2009-04-11T08:21:00.001-07:00

Foto av Lars Brønseth
Med på bildene Santina
Soundtrack: Röyksopp - Someone like me

Fairytale

2009-04-10T11:23:00.001-07:00

Foto av Helle Navratil
Soundtrack: CocoRosie - Candyland

The Room

2009-03-30T15:54:00.000-07:00

Store Studio, et program jeg virkelig har glede av å se på, sendte et intervju med en mann ved navn Tommy Wiseau. Han er altså hjernen bak en utrolig bra _dårlig_ lavbudsjettfilm. Han har skrevet manuset, har regi og spiller den stakkarslige hovedrollen. Vi fikk en smakebit av filmen før intervjuet (kan sees her).
Da jeg så dette tenkte jeg med meg selv at dette måtte faktisk være den mest tragiske filmen ever. Men herr Wiseau, som ingen vet hvor kommer fra eller hvorfor har fucked up aksent, syntes selv filmen er et kunstverk og forstår ikke hvorfor folk har sett filmen titalls ganger fordi de syntes den er så dårlig. Den er nå en stor hit i USA; en kultfilm. Den er en svart komedie (i mine øyene) om brennende kjærlighet og hjerteskjærende svik. Wiseau spiller karakteren Johnny, en godt likt mann, med stort hjerte og enda større vennekrets. Han er forlovet med en frøken ved navn Lisa som spilles av et horribelt kvinnemenneske som tydelig bare har en birolle i CV-en sin. Midt oppi denne relasjonen kommer også en tredjepart (selvfølgelig). Mark; Johnnys beste venn og Johnnys sosiopatiske kjærestes elsker. Jess. You get the picture.

Jeg var klar over at handlingen og skuespillet skulle bli dårlig. Men at en film som er produsert i 2003 skulle være så gjennomført elendig, ante jeg ikke. Wiseau har ikke peiling på timing i en dialog. Han har ansatt noen idioter av kameraførere og scenografien... Nei, den finnes ikke. Vi lærte på skolen at alle detaljer er viktige i film; alt burde ha en mening. Propsene skal si noe om karakterene, musikken skal si noe om stemningen (ikke at musikken er så diskré i denne filmen akkurat) og hvilebildene skal gi et form for frampek. Han prakker inn unødvendige scener, en etter en, som overhodet ikke har noe med innholdet i filmen å gjøre. Mange av scenene er så obvious og klisjéaktige at det nesten ikke er morsomt en gang. Det virker som om skuespillerne, eller Wiseau selv, vet hva de driver med. Vi mister tidsperspektiv. En måned blir plutselig til en uke, også blir det en måned igjen. Kveld går fra dag til å bli natt og så er det frokost. Skjønner du hva jeg mener? Bare grøt.

Når dette er sagt synes jeg at alle skal sette seg ned å faktisk se filmen. Ha med deg penn og papir og noter ned quote etter quote, feil etter feil. Bli irritert og gledet over dette underfundige kunstverket. Gled deg.

[OH, HI MARK]

What do you believe in?

2009-03-01T08:33:00.000-08:00

Kroppen: ikke en ting, ikke 'hans' eller 'hennes', ikke et instrument for handling eller lyst. I den ytterste nakenhet: Mennesket.
Dag Hammarskjöld

Vi må akseptere at vi har fått en generasjon bevisste kvinner som tør å vise senualitet og nakenhet. Men det å være aggressiv, seksuell og ambisiøs blir kanskje for mye for noen?
Karita Bakkemellem

I kirka er det jo bilder av nakne mennesker. Men det er galt å være naken i blader. Disse rare tabuene gjør jo at folk blir helt besatt av sex og nakenhet.
Lillian Müller

Foto av Lars Brønseth
http://larsbronseth.com/?cat=whodoyoubelievein

It was fine to be kind

2009-02-17T08:46:00.000-08:00

Hva gjør du for å rense sjelen eller klarne samvittigheten din? Kanskje du slanker deg. Kanskje du begynner å sortere søppelet. Kanskje du kjøper mindre klær. Kanskje du gir noen en gave. Kanskje du prøver å redde verden.
Jeg er av personene som gjerne vil være med på alt. Jeg er med i Amnesty, Dyrebeskyttelsen, Plan og Redd Barna. Men vet dere hva noe av det beste jeg har unnet meg selv og andre er? Jeg har blitt frivillig i en organisasjon som hjelper familier. Dette er familier med små barn. De trenger hjelp hjemme og kanskje litt avlasting slik at de har litt tid å rutte med for seg selv. Fantastisk! Jeg har aldri tenkt på at det som foregår mellom fire vegger er noe jeg skal legge meg bort i, men nå skal jeg på 3x10-timers kurs for å lære mer om dette. Jeg er jo rene pedagogen når jeg er ferdig og så sitter jeg igjen med a whole lot of erfaring som jeg skal ut å redde verden med. OK.. Kanskje ikke verden; men jeg står i alle fall disponibelt til en familie en gang i uken. Kanskje er familien av utenlands opprinnelse eller akkurat har opplevd en tung skilsmisse? Kanskje noen i familien er handicappet og trenger litt ekstra hjelp? Kanskje er det en kjempeung alenemor som bare trenger noen som kommer på besøk for å holde henne med selskap? Det kan være så mangt; men disse problemstillingene har kanskje ingen av dere tenkt at dere kan ta tak i. Jeg ser virkelig frem til dette arbeidet. Det varmer mitt gode hjerte.

-Familiekontakten-

Til Trøndertunfolket 07/08

2009-02-07T21:40:00.000-08:00

Har du noen gang følt at du på ordentlig passet inn noen sted? Har du noen gang følt at _her_ er seriøst min plass i verden?

Jeg har aldri gått på folkehøyskole; men jeg har flere gang blitt fortalt at det må være noe for meg. I stedet tok jeg meg et friår. Sandra inviterte meg inn i folkehlyskoleverden. Og her sitter jeg altså nå og vil dedikere mitt inlegg til disse menneskene. Hun gikk året før meg og jeg har på mange måter fulgt henne gjennom dette året. Jeg kjenner til mange av skikkelsene på denne skolen som hun gikk på; både på kunst, rock, jazz, and whatever. (Detaljene har aldri betydd så mye.)

Har du noen gang følt at du hørte til noen sted, men ingen så deg? At du på en måte ble en utydelig pluslebrikke av et jævlig stor spill?

Det er helt sjukt, egentlig. Hvor mye Trøndertunfolket 07/08 betyr for meg. Jeg har i grunn opplevd mye med mange av disse menneskene som egentlig ikke tilhører mitt kapittel i det hele tatt. Noen av dem har jeg oppriktig talt blitt urtrolig glad i. Andre er bare ansikter jeg har sett en million ganger før; kanskje til og med hørt om dem. En gang ble jeg faktisk avstandsforelsket i av en av disse menneskene. Merkelig egentlig. Jeg bare føler at jeg har vært en del av noe jeg overhodet ikke tilhører; som om noen overreligiøse plutselig skulle tro at en var en del av bibelen.
Jeg var tilstede, men ikke likevel. Nå sitter jeg igjen med masse bekjentskaper som jeg setter utrolig pris på. Ingenting er som å sitte i "kråkeslottet" å ikke gjøre noe som helst. Her er det ingen som kjenner meg fra før; og ingen som forventer noe av meg i fremtiden. Herlig.

chère petite mère

2009-01-24T12:12:00.000-08:00

"Det er lettere å være mamma på en lørdag, når en får se vakre bilder av vesenet." - Fotografen til en ung mor

2009-01-01T13:42:00.000-08:00

Han døde tre ganger på en dag. Eller en kveld, for å være konkret. Det var 27 desember og jeghadde vel akkurat ankommet det som en gang var min hjemby. Den eneste grunnen til at den ikke var "min" lenger, var fordi jeg satt igjen med flere ubehagelige minner enn positive minner fra byen. Jeg hat også mistet en hel del venner i den byen. Noen har jeg derimot, og han er en av de. Han har vært til stede alle årene jeg har vært borte, og han har forandret seg svært lite. Han har alltid vært en småmelankolsk og veldig sjenert gutt. Men det betydde ikke at han var kjip og kjedelig. Tvert i mot; han var alltid morsom å være sammen med. Han fikk av og til for seg at han ikke var så rolig og gjorde det omvendte av det som ble forventet av han. Han var morsom, rett og slett. Men også en god venn. En som jeg kunne sette meg ned med og ikke si noe til. Han lå ofte på sengen min og hørte på den altfor mørke musikken sin, mens jeg satt ved datamaskinen min og gjorde andre ting. Vi kjedet oss aldri; vi bare elsket lyden av stillhet og det faktum at vi stolte nok på hverandre til å kunne la vær å si noen ting som helst. Det er nemlig det det handler om. En må kunne føle seg ganske trygg sammen med noen for at en ikke skal si noe på flere timer, og aldri klare å oppnå en pinlig stillhet.

Nå er det nesten ett år siden jeg var i denne byen sist. Ogjeg kler meg pent den lørdagen i desember for å gå ut å treffe mennesker. Etter noen øl og en hel del mennekseklemmer tenkte jeg meg ut for å ta meg en sigarett. I trappoppgangen traff jeg han. Jeg sto da med ryggen mot han et øyeblikk og snakket med en annen god kompis. Så hvisker han andre inn i æret mitt; "Jeg tror noen du er veldig glad i stå bak deg akkurat nå." Jeg snur meg og ser en gutt jeg kjenner igjen, men samtidig er han helt fjern fra meg. Blikket hans er tomt og tungt. Han smiler så vidt med munnen, men øynene gir meg ingening. Han legger armene forsikti rundt meg og jeg rundt tviholder meg rundt midjen hans. Han er en veldig vakker gutt. Slank og ganske høy. Vi snakker sammen mens vi står sånn og omfavner hverandre. Det var ikke lang minuttet vi hadde snakket før jeg skjønte at gutten var så langt nede på berg og dalbanen at han like så greit bare kunne gå av, fordi det ikke var morsomt lenger. En liten, blå fugl hadde tidligere hvisket meg i øret og fortalt at han hadde tenkt på akkurat det, og jeg kjente at jeg fikk litt hetta av å stå å snakke med han. Han nevnte i en eller annen sammenheng at han ikke hadde det bra, at han ikke hadde stort å leve for. Han var.. nei han er svært forelsket i den "lille, blå fuglen". Tårene kom ikke denne gangen, men klumpen var der. Jeg kjente på meg at jeg visste ikke nårtid jeg kom til å miste han for alltid. Han sa ikke "hadet" denne gangen, men bare det at han fortalte meg at han kanskje kom til å forlate det stadiet i livet han er i nå, ved å forlate selve livet, det gjorde meg sår og vondt.

Andre gangen var i slutten av byturen. Jeg hadde nå fått i meg mer enn nok øl, og jeg var ut for å finne den lille, blå fuglen. Hun skulle være på en av de nye uteplassene i byen, som jeg ikke visste hvor var. Han skulle følge meg, mente han. Han skulle la henne være i fred, men han lovte å følge meg. Dere skjønner; den lille, blå fuglen var ikke bare blå for morroskyld, men fordi hun var grusomt sliten og veldig trist. Han og hun hadde vært sammen over en lengre periode. Men han ble for tung for hennes små vinger og han måtte på en eller annen måte la henne gå. Jeg kjenner til en hel del av historien og den blir for lang, og jeg blir for bitter av å snakke om den. De er begge to av mine kjæreste venner. Men han følger meg bortover gaten og jeg prøver på en enkel og grei måte å forklare at han må la henne være i fred og ikke terrorisere henne med trusler som gjelder liv og død. Vi stopper opp på torget og jeg begynner plutselig å hulke. Jeg blir på en måte fryktelig sint på han for at han tar opp dette og lemper det over på mine skuldre, første dagen jeg er i byen og etter så lang tid borte. Jeg var her kun for å kose meg, også skal han dra meg ned i det tragikomiske mørket sitt. Jeg ble også forferdelig trist fordi han klarte å overbevise meg om at dette var siste gang vi sa farvel. Han sa det ikke ordrett, men sånn som han så meg inn i øynene og s dette siste ordet... Det vare svei. Det var overhodet ikke rett av han å manipulere meg på den måten; det tenker jeg nå. Men da var jeg ikke så rasjonell av meg. Jeg satte klørne mine i ryggen hans og prøvde å forklare hva dette innebar, som om han ikke var klar over det. Jeg har alltid å lyst å redde verden, men jeg vet at jeg ikke kan. Hva ville du sagt til din beste venn dersom du visste at han forlot kroppen sin for alltid? Aldri har jeg så hardt prøvd å vekke noen til livet igjen, selv om de sto der rett foran meg. Jeg ristet i han, visket og ropte til han, skrek og gråt til han. Han sa ikke stort; men alt handlet om den lille, blå fuglen jeg skulle møte om noen får minutter. Før jeg visste ordet av det sto hun rett bak meg; og jeg forklarte til henne at vinden gav meg tårer i øynene. Hun bet ikke på, men spillte med for min del. Han gikk sin vei og vi gikk vår vei. Jeg prøvde hardt å tenke på at det ikke skulle være siste gangen jeg så han. Jeg vil ikke minnes ryggen hans som mitt siste bilde av han.

Tredje gangen han døde var da vi allerede var kommet hjem. Den lille, blå fuglen og meg satt inne på rommet hennes; eller det som nå er buret hennes. Hennes gjemmested. Hun liker seg best alene for tiden. Det er tungt for henne; for på lik linje som meg vil hun gjerne ordne det meste selv, og hun skal også klare å redde verden. Men hun er for liten og verden er for stor. Kanskje hun heller vil prøve å gjøre det fra rommet sitt; der kjenner hun alt og vet hvor hun befinner seg. Vi satt der; i fugleburet hennes når telefonen hennes ringte. Det var han. Hun sukket og tok telefonen med seg ut i gangen. Det var som om dette var en rutine jeg ikke hadde fått med meg. Når det hadde gått et par minutter og jeg forstod at han ikke hadde gjort seg noe, ble jeg lettet. Hun kom inn igjen og sa at han ville snakke med meg. Vi byttet plass og jeg ble sittende i trappen med telefonen mot øret. Vi snakket og jeg husker ikke helt om hva, fordi jeg var fortsatt litt beruset, og kanskje fordi jeg på en eller annen måte har fortrengt det. Men det handlet fortsatt om fuglen, og han brukte meg for å komme nærmere henne. Jeg sa det jeg mente uten en tåre. Nå var jeg i grunn veldig rasjonell. Han ble sint og også denne gang sa han "hadet" på den måten som hørtes ut som et siste farvell. Denne gang kunne jeg ikke holde han igjen. Han la på og jeg ble sittende i trappen og gråte inn i telefonen, jeg skalv som et nyfødt lam og klarte ikke legge vekk telefonen. Jeg ville bare at han skulle ringe meg opp igjen. Noen minutter ble jeg sittende før fuglen kom ut til meg, tok telefonen fra meg og holdt rundt meg. Hun ba meg ikke ta alt han sa bokstavelig, fordi han hadde gjort det så mange ganger før og nå har det gått så langt at han bruker alle de nærmeste vennene og til og med familien hennes. Rett etterpå ringte telefonen på nytt og det bekreftet i grunn bare hennes ord. Jeg gikk inn på rommet igjen og nå var jeg sliten.

Det er ren terror. At noen kan gjøre noe slikt finner jeg uforståelig. Jeg mistet bestekompisen min tre ganger i løpet av en kveld. Selv om jeg ikke gjorde det, føltes det like jævlig hver gang. Og jeg ville redde han og jeg ville forhindre det. Ikke bare for hans del, men også for mine egoistise del. Fordi jeg ikke ville være jenta som mistet bestekompisen sin. Og jeg ville ikke måtte tenke på dette de ukene jeg skulle oppholde meg i gamlebyen min. Faen ta alle de egoistiske menneksene som prøver å dra fra oss livsgleden og faen ta de som prøver å ta livet av seg fordi de har det jævlig, mens hundrvis av mennesker sitter rundt dem og prøver å hjelpe og gråter og har vondt for dem, men ingenting hjelper. Faen ta dem.

Juleevangeliet

2008-11-17T20:05:00.000-08:00

Jeg er lys våken. Klokken er 05:05. Jeg skal på jobb klokken 09:00, som tilsier at jeg i grunn skal stå opp om et par timer eller noe. Jeg er lys våken fordi jeg har funnet ut at jeg skal skrive et slags juleevangelie. Binärpilot skal ha all cudos for at han har satt et rullebrett foran meg og jeg har kastet meg over det. Jeg ruller. Dere skal nå få et lite plot om hva denne historien går ut på. Og dere må alle lese den nye bloggen som dukker opp 1. desember. Fra 1-24 desember skal dere lese Cassandras julekalender.

Plot: Cassandra er ei ung jente som bor sammen med moren sin. Hun har tre gode venner som hun tilbringer mye av tiden sin sammen med. Det er desember; favorittmåneden til Cassandra. I år får hun en helt annen følelse av jul enn det hun har hatt tidligere. Det er som om hun vekkes av energier og hun starter en reise i sitt eget sinn for å finne sitt sanne jeg. Cassandra vil lære mer om sin egen skjebne og hvorvidt man bestemmer den selv eller om det er andre makter der ute som bestemmer den for henne.

Quote: "Det er det desember dreier seg om for meg; historier. Historier som får meg til å håpe at jeg er en del av noe større. Noe som er mye større enn meg selv. Jeg føler meg knyttet til disse tre menneskene på en sånn ubeskrivelig og usannsynelig spirituell måte. Denne kvelden benyttet vi oss sjansen til å utforske solene, planetene og alle stjernene i universet. Og vi skulle finne ut at det ikke var annet liv der ute og at vi skulle være alene. Det skulle være opp til oss å bli alle de tingene vi hadde forestilt oss om å finne."

Akt.

2008-10-24T15:01:00.000-07:00

For hvert år som går blir jeg mer og mer sikker på meg selv. Da Helle spurte om jeg ville stå akt-modell for henne nølte jeg ikke ett sekund. Jeg tenkte at det måtte bare blir artig; en opplevelse en husker. Hun booket et av småscenene på Trønderlag Teater fra klokken 1600-1800. Elisabeth, ei i klassen til Helle, ble med for å hjelpe med sminke. Vi brukte kanskje en halvtime med den halvavanserte kroppsminken jeg måtte ha på, og kastet oss i gang med fotografering. Jeg måtte stå i et av vinduene i lokalet, som gikk rett ut mot trafikken. Utenfor var det et lyskryss, og der var det trutt og ofte busser som stoppet på rødt lys. Ikke nok med dette, men det hadde skjedd noe feil med bookingen, så ei dame og en mann skulle øve på et musikkstykke akkurat på samme tidspunkt som vi skulle shoot'e. Helle spurte om det var greit å komme opp med et kompromiss, hvor begge partene fikk utnytte rommet, og jeg kunne ikke annet enn å si ja. Der sto jeg naken foran to jenter på min alder, ei dame i 30-åra, som sang, og en mann som spilte trekkspill. Og jeg var overraskende avslappet. Stolt er jeg av meg selv. Jeg har bestemt meg for å poste det ene negativet fra shooten; uten å være verken flau, eller fordi jeg skal skryte, men rett og slett fordi det er bare en kropp; det er bare kunst.

Trygg.

2008-10-17T20:17:00.000-07:00

Jeg går hjem om kveldene, selv om det er mørkt. Selv om jeg er full. Der er helt rart. Jeg har gått hjem fra Harstad sentrum, fra Stavanger sentrum, men jeg har aldri følt meg utrygg. Sikkert fordi jeg er "oppvokst" begge stedene. Nå, når jeg bor i Trondheim, så ser jeg på alt det "skumle" som humoristisk. Jeg går gjennom Nedre Elvehavn og ser store, glefsende bygg. De gliser til meg med de svære søylene sine, som stikker gjennom første og andre etajse. Vinduene fungerer som rare øyner, som ser på meg med morske øyne, men samtidig glefser de til meg med kjeften, som er mellomrommet mellom første og andre etasje. Du ser det for deg, ja? Det er fem, seks av dem på den ene siden av bukta, og fire, fem av de på den andre. Jeg mener, det er jo blokker, det er bygg. Hvem er redd dem? Jeg kan jo ikke annet enn å føle meg trygg. Ja, jeg er full. Som jeg alltid er når jeg skriver mine blogg-innlegg. De er sjeldene fordi jeg sjeldent er full og fordi jeg sjeldent er fjern. Men jeg får et slags innfall om at når jeg er småfull, full eller fjern, så skriver jeg bra. Om følelsene mine. Om det som kanskje teffer andre. Aner ikke om noen av dere føler det jeg føler nå, men hvem vet. Tenk om noen leser dette og faktisk syns det er _bra_ skrevet. Jeg syns det nå, fordi jeg tror jeg har skrive-gener. Men jeg har ikke hørt siden ungdomsskolen at jeg skriver _bra_ Det er litt trist, fordi det er dette jeg eeeegentlig vil. Jeg vil skrive. Skrive noe som treffer, men jeg vet jo ikke om det gjør det. Faen, nå blir det mye emo-skrive-meg-snakk her. Men dere får faen bare tåle det.
Jeg har sett så mye Californiacation nå at skriving får bare komme som det vil. Av og til får jeg skrivelyst, og av og til virker det som min virkelighet, og min versjon av virkeligheten at det faktisk bare får bli det for dere også. Det er _det_ som er min trygghet. Min trygghet er min virkelighetsoppfatning av min skriving.

Fred ut.

Disney Pixar

2008-09-23T04:43:00.000-07:00

..slår til igjen. Wall-E var definitivt ingen overdrivelse. Den var spektakulær! Nevn en annen Pixar/Disneyfilm som bruker 20 minutter i begynnelsen av en film på stillhet? Den besto av svært lite dialog og a whole lots of awesome grafikk. Noe av det mest fantastiske var introen på filmen. Når de zoomer seg inn på den tomme planeten fylt med søppel, og du ser ark og plast svever i vinden. Så smått, så detaljert. Og historien er kjempefin. Man kan si "Jaja, nok en ensom karakter som får en venn og sammen redder de jorda.." Men det er ikke slik jeg ser det. Den var rørende, sjarmerende og veldig morsom. Den er full av gode poenger og er gennerelt bare dritfin. SE DEN.

Ellers i livet sitter jeg mye i kåken og tenker, skriver, leser og ser på Sex and the city. Jobber, går på kafè, besøker venner i ny og ne og drikker _mye_ te(:
Savner Andreas og Pia og litt sånn. Andreas henger på Senja og jobber på et fiskerimottak. Han tjener penge slik at han komme å bo i nærheten av meg^^ Yey. På Senja bor han i en hybelaktig-sak, som ikke har forandret seg siden 70-tallet. Orange vegger, derav den ene er dekorert med en blomtrete tapet, gule gardiner, limegrønn sofa. Han har begynt å røyke rullings i stedet for sigaretter, og der sitter han og skriver brev til meg i ny og ne, iført en lyseblå fleecegenser, som han har fått av jobben. Hah. Skulle likt å se han. Finingen min.
Pia og pappa kommer å besøker meg i begynnelsen av oktober og jeg gleder meg som en unge (: Det blir kjekt.

Hva gjør dere folkens? Hva skjer i livet til mine gamle gode?
Fred ut.

Aldri en gitarhelt

2008-09-16T14:19:00.000-07:00

Ketil Stokkan hadde rett. Den sære fyren som sang "ROMEO, ROMEO GUDENE SKAL VITE AT DU ALDRI BLIR EN ROMEO" hadde rett. I alle disse år har jeg gått rundt å trodd at han var en lat jævel som ikke ville lære meg å spille bass, nettop fordi han var lat. At han brukte fingrene mine som en unnskyldning for ikke å lære meg å spille bass. "De e førr stiv. Og du har ikkje spælt gitar eller nåkka før, så det blir litt vanskelig." FUCK DET. Men jo, han hadde rett. Jeg fant det ut for fem minutter siden da jeg skulle prøve det alene sammen med Sandra. Jeg har aldri tort å prøve det foran folk, fordi jeg er ukoordinert, men det ser ikke ut til å være problemet. Jeg klarer ikke å trykke inn ringefingeren på den gule knappen. Den rekker ikke den jævla, gule knappen. Det var godt ydmykelsen ble gjort foran Sandra, og bare Sandra. Jeg kan aldri spille noe gitar og jeg kan ikke engang bli en gitarhelt.

Nostalgiromansen

2008-09-11T13:54:00.000-07:00

Vi kjenner alle at vi savner "gamle" dager av og til. Da alt på en måte var så enkelt og vibrerende. Da vi klarte å se gleder i de små tingene, ble forelsket trutt og ofte. Det var på ungdomsskolen vi traff den fyren vi aldri helt glemmer. Han som gav deg sommefugler i magen når blikket hans ble festet til ditt, og når du visste han skulle på den samme festen du skulle på, så fant du frem det fineste undertøyet ditt. Han som gav deg alt og tok det brått tilbake. Hjertesorg. Nå, når du ser etter gutter, er han gjerne malen. Oppskriften på de nye rettene dine. Ingrediensene. Men det vet du gjerne ikke. Nostalgiromansen; den sentimentale lengselen tilbake til en tidligere del av en selv og ens liv. Fordi hele greia er i grunn en narsissistisk trip. Det er en selv man er forelsket i. Det er den unge, yre delen av oss selv vi savner.

27.08.08, 01.00

2008-08-26T15:45:00.001-07:00

Jeg gikk hjem fra noen venner midt på natten og tenkte på hvordan jeg hadde følt det dersom noen myrdet meg på veien hjem. Ville jeg hørt en småekkel melodi, og snudd hodet litt over skulderen for å sett om det var noen der. Ville jeg sett etter en annen skygge på bakken hver gang jeg gikk forbi en lyktestolpe eller i gjenspeilingen når jeg gikk forbi et vindu? Ville en skrikende summelyd stadig øke i volum desto nærmere jeg kom døden; selve drapet. Ville jeg kikke etter en stor folkemasse og ønske jeg var der før noen tok meg? Ville jeg skjelve mens jeg prøvde å få nøkkelen til å passe i nøkkelhullet? Ville jeg vært nærvøs når jeg gikk inn i heisen? Ville noen stoppe den eller stå å vente på meg når jeg endelig var kommet opp til sjette etasje?
Jeg tenkte denne tanken hele veien hjem fra noen venner, så hvis jeg faktisk ble drept der og da så ville jeg faktisk ha dødd akkurat som på en film. Men mens jeg gikk å tenkte på den tanken, inn i mellom, kom jeg på at jeg er glad i å skrive, men at jeg ikke på lenge har skrevet noe som virkelig betydde noe. Hvis jeg skal komme inn på skolen i Bergen til neste år, må jeg kunne skrive noe som folk kommer til å snakke om. Komplimentere meg om. Mens jeg tenkte den tanken fant jeg plutselig en lapp på bakken. Før jeg plukken den opp tenkte jeg; "Åheider. Tenk at jeg går å tenker på hvordan jeg skal skrive også finner jeg plutselig en lapp? Men det er sikkert bare en handleliste. Det er ikke det jeg trenger." Jeg plukket opp lappen og brettet den opp. Den var smålig fuktig, fordi det hadde regnet, men det mørkeblå penneblekket var tydelig og klar. "Studentsamfunnet. Bunnpris. Ved en café. St. Maria? Ring Petter [nummeret sto her men det kan ikke jeg skrive ned.], Øyvind [to nummer sto her, men det samme gjelder]." Vel. Det var vel ei som skulle et sted og trengte veibeskrivelse, tenkte jeg da. Jeg kastet lappen fra meg og begynte å gå mot blokkene der jeg bor. Så slo tanken meg at jeg i ganske mange minutter, hele veien hjem fra vennene mine, hadde tenkt på et drap. Hva om den lappen ikke bare var en vanlig veibeskrivelse? Tenk om det var meningen at jeg skulle finne den lappen. Tenk om jeg skulle finne det stedet. Kanskje det var en ledetråd? En morbid lek for noen. Tenk om jeg skulle løse en sak? Var noen drept? Disse tankene slo meg, mens jeg skalv da jeg prøvde å få nøkkelen til å passe i nøkkelhullet. Jeg var nærvøs da jeg gikk inn i heisen og var redd noen kom til å stoppe den eller stå å vente på meg når jeg endelig var kommet opp til sjette etasje.

Dyre Halses

2008-08-14T15:48:00.000-07:00

Hei og hå alle sammen! Håper dere har kommet dere til det stedet dere skal tilbringe dette året på; enten det er hjemme hos mamma og pappa, på skole eller jobb, eller i en annen by, et annet land. Jeg håper dere har det fint. Kaisa har i alle fall kommet seg til Trondheim og leiligheten begynner å ta form. Jeg er storfornøyd! Etter omtrent seksten timer med tog fra Stavanger-Oslo-Trondheim, kom jeg omsider i hus, og rett på Ikea. Handla for omtren masse tusen kroner sammen med min _samboer_ Sandra, og nå er det meste på plass. Det er lækkert. Nå venter jeg bare på noen telefoner og intervjuer ang. jobb, så er _alt_ i boks. Dette er alt jeg ønsket; det er nytt, inspirerende og gir meg motivasjon til å skrive. Gir meg rom for å tenke. Dette er et nytt skritt i rett retning og det liker jeg ganske hardt. Skal poste noen bilder og håper folk faktisk fortsatt leser bloggen min (har ikke fått så mye tilbakemelding på en stund). Leiligheten er 35kvm, i sjette etasje, og vi har en koselig terrasse med OK utsikt. Sandra Har eget soverom og jeg har dagseng i stua. Jeg trives med det(;

Dyre Halsesgate 11, leil 47, 7042 Trondheim:

Gutter er gutter

2008-08-04T09:41:00.000-07:00

Jeg kan ikke fordra når folk absolut skal legge seg bort i alt og alle. Når de skal dra seg selv inn i konflikter som de overhodet ikke har noe med, eller når de gjør en enkel liten diskusjon om til en svær krangel som ender med tårer. Det finnes en del av disse menneskene. Og de er tilsynelatende veldig hyggelige mennesker også, de bare elsker problematikk..
Jeg har en "tante" som er slik. Det er besteveninnen til moren min, og jeg har kjent henne store deler av mitt liv. Jeg har et stjernegodt eksempel. Vi sitter nede ved badedammen, sola steiker og vi har potetgull. Det er masse kids der, selvfølgelig og de hærjer og småsloss. To av de mange guttene var nok noen år eldre enn de andre. Minstemann roter seg bort og havner midt inni hele morsomheten, og han blir knuffa opp i vannet. Han var ikke eldre enn fire år gammel, og fikk en liten skramme på leggen. BUHU. Seff gråt han. Hvem var raskest til "åstedet"? Yes, tanten min. Kjefta og smalt, så kommer moren til kidden. Og hun kjefter, det har hun lov til. Da tenker jeg med meg selv "GÅ VEKK, LA DE HOLDE PÅ. UNGEN HAR EN MAMMA FOR EN GRUUUUUUNN. GÅ VEKK." Jeg blir faktisk sykt forbannet over sånn. Ikke nok med det; når de dytta hverandre seg i mellom skulle hun også blande seg. Det er bare guttunger; det er slik de holder på! Jeg mener, når tante snudde seg vekk og jeg satt å kikka fascinert over deres artige lek, kom det en rolig, liten kar i tolvårsalderen. Han ville egentlig ikke ned i vannet, og de største guttene tok et godt tak omkring han og drefset han til havs. Han virket livredd i to sekunder, men da han kom opp igjen kunne jeg høre han si til den ene gutten; "Takk for at dere kasta meg i vannet. Jeg hadde ikke hoppet selv.." Der ser du! Jeg skulle ønske tante kunne se akkurat det. Det handler bare om å overgi seg av og til. Go with the flow, eller bare heve seg over det som i grunnen ikke er et problem. Case closed. Unyttig bloginnlegg; det er min spesielitet.

Det:ekte:skapet.

2008-07-10T14:46:00.000-07:00

Problemet med ekteskapet er at det tar slutt hver kveld etter kjærlighetsakten, og så må det bygges opp igjen hver morgen før frokost.
- Gabriel García Márquez

Så var det min kjære, nydelige, rare, disté pappa sin tur å gifte seg. Datoen er satt 29.08.08 og bruden er den skjønne, merkelige, varme, gavmilde Alice. Min pappa kunne ikke funnet en bedre hustru. Kjempefornøyd med valget hans(:

I dag er altså en god dag. Jeg fikk altså en telefon; den første som fikk beskjeden om at Pål Dahl skulle gifte seg, og jeg er så stolt. Mamma og pappa var aldri gift; og synd var det. Å være gift er ikke bare en tittel eller en forpliktelse, det er en rettferdighet ovenfor barna og en sikring i det lengre løp. Min pappa nærmer seg sekstiåra; han trenger noe stødig. Jeg tror dette kommer til å funke som fjellene på Senja.
Nå sitter jeg her og er kjempeglad. Har gått å lurt på når Andreas skulle finne ut at han skulle komme seg hit fra København og så fikk jeg akkurat melding om at han er i Stavanger i tolvtiden i morgen kveld. Jeg er helt stoket! Dødsforelsket, kjempeglad. Ting går på skinner. ILOVELIFE.COM <3

Platja d`Aro

2008-06-18T07:07:00.000-07:00

Heider. Naa sitter jeg i Spania og har allerede faatt en viss brunfarge. Jeg elsker dette stedet. I gaar moette vi "Onkel Kike", som er bartender paa favorittstedet vaart, Sandra og meg altsaa. Naa sitter jeg her uten en eneste bekymring, nesten. Jeg kom jo opp i eksamen og hadde den noen timer foer jeg reiste i gaar. Fikk en OK firer. Kunne egentlig ikke brydd meg mindre. Naa er det over! Det eneste jeg er litt trist for naa er at jeg ikke faar feiret siste dag paa skolen med dere, guttene mine i 3MKA. Sakner kuken av meg bare jeg tenker paa det. Dere altsaa. Noe for dere selv. Men jeg tenker aa ha en MK-fest i juli og haaper saa mange saa mulig kan komme. Elsker dere. Dere er faktisk de beste av alle. Ingen over at all. Care 4 U. Ciao.

The butcher and the butterfly

2008-06-12T02:55:00.000-07:00

Ikke akkurat en slakter og ikke akkurat en sommerfugl. Han skulle reparere meg og jeg ville bli reparert. Vi er ikke perfekte. Bare sommerfuglen er perfekt. Den er symmetrisk på begge sider. Vakker. Og den gløder i noen dager, kanskje et par uker, før den dør sakte. Alene. Kun den er perfekt. Mens sommerfuglen lever et fint, kort liv i sommergløden uten bekymringer, sitter vi hjemme og skjemmes av ett eller annet. Noen slanker seg, andre er misfornøyd med nesa, noen teller rynker og andre liker ikke tærne sine. Jeg har også hatt et gnagende misnøye som har penetrert selvbildet mitt i ganske mange år. I lårhalsen, bak kneet, på andre siden, ja. Der har jeg alltid hatt noen vanvittige årer, som har plaget meg. Jeg kan nesten være helt sikker på at ingen av dere som leser bloggen min har sett meg i en kort shorts eller miniskjørt uten å ha strømpebukse under. Den eneste gangen jeg ikke bryr meg så mye om det er når jeg må; når jeg bader og så videre. Men jeg prøver alltid å ligge, stå, eller lene meg inntill noe slik at minst mulig mennesker kikker meg inn i lårhalsen. Det begynte på ungdomsskolen når jentene i garderoben begynte å spørre hva som var galt. Og så var det dråpen når Heddi (ikke personlig ment Heddi, du var en pusher) påpekte det når jeg gikk i svart shorts da klassen var på besøk i akvariet i Bergen. Da ringte jeg legen og sa at jeg ville at han skulle se på det. Han tok faktisk tak i det, etter at helsesøster og den tidligere, kvinnelige legen min hadde gitt faen; "Lær deg å lev med det.." Han, mannen. Legemannen redda meg. Jeg fikk sykehustime og gikk rundt å tenkte at hvordan i fanken skulle de fikse dette? Kniv? Laser? Sprøyter? Uansett hva det skulle være skremte det meg. Jeg måtte stå å vise det frem til legen. Og dessuten synses jeg det er vanvittig ekkelt når noen tafser bak der. Mamma får kjenne av og til, bare for å se at det går bra. Første sykehusbesøk; ultralyd. Kliss og kaldt faenskap som gnikka bak lårhalsen. Det var grusomt. Så fikk jeg dommen; det blir sprøyte. Sprøyte? AKK. Jeg har grua meg i flere måneder nå. Men andre sykehusbesøk var i dag; og det var slett ikke ille! Jeg fikk en sprøyte og mamma jubla. Jeg kjente ikke stort, men mamma så at etter et par minutter var årene så godt som borte. Det han sprøyta inn var visst svært giftig, og jeg sto da han satte inn røret. Så begynte det å renne. Blodet spruta ut av lårhalsen. Fyfaen. Angst. Så måtte jeg legge meg ned uten å røre meg så altfor mye, med røret inni der. Han laget et skumaktig stoff som han sprøyta inn. De ble borte. Hvis dette varer; jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg tror denne lille forandringen kan forandre hele meg; min tankegang. Jeg takker slakteren for at jeg nå er tilnærmet en sommerfugl; JEG KAN GÅ I SHORTS OG MINISKJØRT I SOMMER!

De to første menneskene på jorden..

2008-05-20T11:06:00.000-07:00

..var Hans og Grete

Satt på toalettet og leste en sabla god bok. Den er full av gullkorn som barn en gang har skrevet i stiler. En lærer ved navn Niels Vogel har samlet disse gullkornene og laget tidenes bok. Jeg skal nå sitere en av disse stilene. Sett dere ned og få dere en god latter før eksamen. Ja, for dette er svært relevant for eksamenstiden faktisk! Haha. Elsker denne teksten.

"En forfatter er en slags oppfinner. Bokstavene har selvfølgelig alltid vært der, men det er måten å sette dem sammen på som kan være svært forskjellig.
For lenge siden var det ikke så mange forfattere. Det var nesten bare én, og han het Snorre. Han skrev mye om to damer som het Edda. En av dem var eldre og den andre var yngre. Så skrev han en kokebok også, og den heter Heimskringla. Han er mest kjent fordi han skrev en masse fortellinger om de kongelige, med det er ingen bilder av dem.
Etterpå gikk det lenge før noen fant på noe nytt å skrive om. Det var en som het Petter Dass, selv om han var prest. Han var nok med i musikkorps også, for en av bøkene hans heter "Nordlands Trompet".
Henrik Wergeland var glad i dyr, og barn og jøder, men det var det mange som ikke var. Wergeland fant opp 17. mai. Det var greit gjort, for ellers måtte vi vært på skolen den dagen også. Han døde av lungebetennelse fordi han måtte bo i en grotte.
Den morsomste av oldtidens forfattere var Asbjørnsen og Moe, for han laget eventyrbøker. Eventyrene ble lest opp av noen gamle koner fra Telemark som han måtte samle på, for han hadde ikke kassettspiller, og så skrev han dem ned i en bok. De mest kjente eventyrene hans heter Per, Pål og Espen Askeladd, Mannen som var husmorvikar og H.C Andersens eventyr.
En som het Henrik Ibsen laget skuespill som ble lest opp i fjernsynet når det skulle være teater der. Noen ganger blir de det i våre dager også, og det er bestandig noen mennesker som dør før eller siden. Han skrev også om en and som var helt vill selv om den bodde på et loft. Anda døde også, og det var bra, for det var stygt gjort å holde den borte fra dammen sin.
Han som het Bjørnstjerne Bjørnson skrev ikke så trist, selv om han laget mange fortellinger om bønder som var fra virkeligheten. En sånn fortelling kalte han "En glad gutt". Her er det ingen som dør selv om han gutten ikke blir gift med Synnøve Solbakken før det er nesten slutt mellom dem. Bjørnson diktet også "Ja, vi elsker" slik at vi skulle ha noe å synge når det var 17. mai og landskamp i fotball.
Dette var de største forfatterne i oldtiden. I nåtiden er det nesten ingen kjente som skriver bøker, bare mange ukjente. Det er kanskje fordi en må være død for å bli en stor forfatter. Derfor vil det nok bli noen store forfattere i nåtiden også, for det er jo bare de beste som dør."

i love you, sail'

2008-04-20T13:25:00.000-07:00

i love you too, peanut..

Hvordan kan det ha seg at det er mulig å bli avhengig av noe etter å ha prøvd det bare én gang?

Blodrød sofa

2008-04-04T04:46:00.000-07:00

Ja, du kan tenke deg at jeg skrev mye rart og uforståelig. Denne teksten er helt banan. Men det er morsomt å se dem igjen, som jeg tidligere har sagt. Disse tekstene sier så mye om hvordan jeg var en gang i tiden. Følte meg helt utilpass og ikke særlig fornøyd med den hverdagen som jeg var omgitt av. Her er da "Blodrød sofa". Helt banal tekst, og dere skal få lov til å le. (Jeg fatter ikke at jeg tørr å brette meg ut slik jeg gjør nå. Eksponerer mitt tidligere jeg. Høhø)

Hva skjer om jeg faller her fra og helt ned? Helt ned dit, i mørket. Ja, jeg kan ikke en gang se bunnen. Vet du hva som skjer? Det vet jeg. Jeg har det klare svaret. Han sitter der nede. I en blodrød sofa, der nede sitter han. Han venter på meg i den blodrøde sofaen. Sofaen for to. Han åpner armene sine for meg, holder meg tett inntil seg og sier "Aldri før har jeg sett blankere øyne, eller åpnere sinn. Forlat meg ikke. Jeg vet hvor du vil, jeg vet, og jeg forstår." Jeg kikker på han med et løftet øyebryn. "Forstår? Ingen forstår.", vil jeg si. "Du er noen. Ergo; du forstår meg ikke." Han slipper meg, og ned faller jeg.
Blå er fargen. Den andre sofaen er blå. En ny mann tar så imot meg. "Hvem er du?" spør han beskjedent. Da vil jeg svare; "Jeg er meg, liten og komplisert. Stor innvendig." Klokka er åtte nå, paraplyen har ikke flyttet seg, men flyter enda langsomt i luften. "Jeg skjønner, og jeg vil ikke ha deg."
Han slipper.
Fra svart til hvitt. Fra smalt til bredt. Rommet forandrer seg idet jeg styrter med en paraply i hånden. Den har vrengt seg. Jeg ser ingen sofa. Og jeg begynner å tvile på at noen vil fange meg. Jeg kjenner straks en myk luft. Luft på huden min. Hvor er klærne mine? "Jeg vil at du ska lukke øynene." En stemme hvisker meg i øret. Lukket. Noe mykt og kilende berører meg ømt, nesten ukjennelig på ryggen. Jeg faller ikke lenger. Jeg flyter nå. Som et blad i høstværet flyter jeg i luften. En manns hånd stryker meg over ansiktet. Stryker meg over brystet, på magen, og nedover låret. Jeg kjenner pusten hans i nakken. "Hvor kommer du fra? Det er lite jeg gjennomskuer, naken, som du er. Hvor er du?"
Jeg åpner øynene mine. "Jeg ligger her, hos deg. Men du må lete lenge for finne meg." Et skjevt smil kommer fra ansiktet mitt, i frykt for å bli mistet. "Du er ikke større enn et barn, liten og glatt. Ikke mindre en et fjell, sta og bestemt. Du er minst like vakker som edens hage. Du et stille hav, med dyp grunn. Jeg forstår ikke?" Han ser på meg, med et blikk som prøver å trenge seg gjennom meg og jeg sier; "Da er du den jeg søker. Jeg vil ikke bli forstått. Jeg vil bli elsket. Hvis jeg er lykkelig, må du ikke spørre hva jeg tenker på. La meg heller være lykkelig, og du burde dele min glede. Om jeg gråter, spør ikke hvorfor, men gråt heller med meg.”

Fiksjon

2008-03-28T11:02:00.000-07:00

Nå har jeg endelig funnet minnene mine. Alle de filene som har vært og er en del av mine år som tenåring. Harddiscen er reddet <3 So I figured; nå kan jeg legge ut noen av tekstene fra "gamle" dager. Hoh. Her er da det første. En liten diktaktig sak.

"Alt er så stille. Vet ikke lenger om det er natt eller dag.
Sola er borte, men mørket har enda ikke kommet.
Sover om dagen, vandrer om natten. Tiden går ikke,
den kommer, men står stille i meg.
Ingenting blir eldre, ingenting blir stort.
Alt er fiksjon. Vi er oppdiktet, og følelser er innbilt."
(2004)

Distanse

2008-03-05T04:18:00.000-08:00

Det er som om du står på toppen av fjellet og ser ned på meg. Vi kan ikke dele hverandre. Vi kan ikke møtes. En forelskelse går over. Jeg vet dette. Men følelsen av å kunne dele den med noen. Hadde du bare vært her nede kunne vi gått opp til fjelltoppen sammen og når forelskelsen var over kunne vi bare gå ned igjen, hver vår vei. Men nå må jeg feire denne ubrukelige følelsen helt alene.

søt film

2008-02-04T03:36:00.000-08:00

Sweet movie var en film som var vanvittig vanskelig å svelge. Filmer handler om to forskjellige kvinner. Den ene, uskyldige og litt naive canadiske kvinnen som nettop har vunnet en jomfrukonkurranse, blir giftet bort til en millionær. Den canadiske skjønnheten blir ikke veldig begeistret for millionærens gullpenis da de skal ha samleie for første gang på bryllupsnatten. En random afrikansk mann slår kvinnen i svime, og tar henne med til sin hemmelige bule, hvor hans ønske er å forføre henne med sin store kropp. Etter en stund gir den tilfeldige mannen opp og gir henne et dask i hodet før han legger henne i en stor koffert og sender henne avgårde til Paris.
Her møter hun nok en gang en mann. En spansk musiker som forfører kvinnen med hans selvtilitt og sjarm, og de har samleie i Eiffeltårnet. Men de får en såkalt kjærlighetskrampe og sitter rett og slett fast i hverandre. En ganske sjarmerende historie om en kvinne som finner det svært vanskelig å finne en rett make til sitt edle kjønnsorgan, som hun setter stor pris på.
Parralellt med denne historien følger vi en patriotisk, anarkistisk, småpedofil morder som eier en båt lastet med sukker og søtsaker. Fra denne båten lokker hun menn i alle aldre, forfører dem og dreper dem.
Jeg kan ikke forklare slutten. Men det ender med at den canadiske skjønnhetsdronningen havner i båten til båteieren Anna Plantena.
Filmen er full av scener som er både vakre, bisarre, groteske og svært kontroversielle for sin tid. Urin, spy, vaginaer og peniser sammensveiset med badekar full av sukker og sjokolade.

Quotes:

Dr. Mittelfinger (gynokologen som tar en undelivssjekk på deltakerne):
In all my years of practice, I've never seen anything so sweet. A rosebud.

Den dovne skriver opp det han gjør.

2008-01-21T01:17:00.000-08:00

- Finsk ordtak

Jeg skrev på kvitteringer. Masse kvitteringer med små skrift og jeg skrev på post-it-lapper. En liten/stor bunke med post-it-lapper som var nedskrevet med den minste slurvete skrift. Jeg husker ikke nå om jeg skrev bokmål eller dialekt, eller hva de handlet om. Da jeg fant mappen med et evig innhold av tanker, dikt og stiler orket jeg rett og slett ikke lese det. Det er gamle tanker, og det er skremmende å se hva jeg en gang har tenkt om saker og ting. Men jeg fant også som sagt en del stiler; som ikke hadde noe med meg å gjøre. Ganske interessant å lese et par av de, altså. Så slår det meg at jeg en gang var så reflektert og tok meg tid til å gjøre det jeg liker mest; skrive. Det var livet mitt på den tiden; min beste venn, mitt tidsfordriv og hobby. Jeg hadde noe jeg alltid kunne stole på. Det var alltid noe å skrive med og på. Det gledet meg. Jeg fant også en oppbretta spypose fra et fly. Et SAS-fly. Der hadde jeg klart å lete frem en sprittusj fra vesken og funnet frem en spypose(i og med at jeg ikke hadde ark) i setet foran meg. Jeg har ikke lest det. Men det tyder på en iger etter å skrive. Fascinerende synes jeg.

Hvorfor skriver jeg dette? Jo; jeg har ikke et veldig innholdrikt liv for tiden, som fører til en litt kjedelig blogg. Jeg orker vel ikke skrive om den kjedelige skoledagen og den travle dagen på Flisekompaniet. Hva med at jeg legger ut noen av disse eldgamle tekstene? Det jeg lurer på er om det er noen slags interesse av dette? Er det?

silent night

2007-12-31T12:30:00.000-08:00

Silent night, broken night
All is fallen when you take your flight
I found some hate for you
Just for show
You found some love for me
Thinking I'd go
Don't keep me from crying to sleep
Sleep in heavenly peace

Silent night, moonlit night
Nothing's changed
Nothing is right
I should be stronger than weeping alone
You should be weaker than sending me home
I can't stop you fighting to sleep
Sleep in heavely peace

Jeg vil ikke ut i kveld.

happy songs for happy people

2007-12-26T15:21:00.000-08:00

Det suger å være til av og til.

Julies familie dør i en flyulykke og lille Julie er alene. Ingen mamma, ingen pappa, ingen bror. Alle daua i en flyulykke i Afrika. Hun er lei seg. Klart hun er. Hun vil dø. Dø og begraves med sine. Det forstår jeg. Lille Julie har ingen. I Muleum kan du lese om Julie som bare vil dø. Spektakulært vis vel og merke. Spektakulært. Ikke vulgært.

Jeg er på randen av et annfall. Pustevansker og sånn dritt. Hodet mitt funker ikke. Jeg trives ikke. Trives ikke her, ikke der. Ikke i kroppen min eller i mine egene tanker. Den ene dagen kan være jævlig bra, men så våkner jeg til en skuffelse. Min familie er ikke død. Det er fint. Men hva hjelper det når jeg bare vil sove og ikke noe annet? Jeg sier ikke at jeg vil dø, men en uke, en måned, kanskje et år i koma hadde gjort susen.

Jeg gikk forbi en reklameplakat for litt siden. Altså ca. en halvtime siden. "Hva vil du med livet ditt?" sa den. Fuck altså. Jeg vet ikke hva jeg vil. Jeg gråter litt og vet ikke hvorfor. Det er ikke et nytt fenomen. Mange gjør det. Det som suger mest er at jeg ikke vet hvem eller hvor jeg skal gå hen når jeg føler meg så shitty. Ingen sympati nå. Det er ikke det jeg søker med dette innlegget. Jeg vil bare skrike. Kan ikke huske sist jeg hadde en god venn. Ikke misforstå meg nå. Jeg har venner og de er jeg jo glad i. Og de er sikkert i meg også. Men face the fact peeps. Det er en overflate som ikke ser dypere ut enn grunnvannet. Har noen skikkelig gode venner, men de bor et par tusen kilometer unna. Et par hundre mil. Jeg høres så jævlig egoistisk og kjip og emosjonell ut nå. Faen. Hør nå. Jeg er fair. Jeg treffer nye folk kanskje annen hver dag. Koselige mennesker som jeg liker, og de liker kanskje meg. Men ingen av de jeg har møtt det siste året at endt opp med å være en sjelevenn som jeg kan ringe til og snakke med, tilfeldigvis komme på besøk til og drikke en kopp te sammen med. Jeg føler meg enormt tom og energiløs. Orker ikke mennesker. Denne forrpulte negative tanken kan brenne et sted hvor det er sjukt varmt. Jeg blir ikke kvitt den og den har vært risset inn i hodet mitt siden jeg begynte på ungdomssskolen. Igjen; jeg er ikke ute etter den gnagene, trøstende stemmen og de triste øynene som ynkelig ser på meg og sier noe som "Du ser jo glad og fin ut hele tiden", "Kaisa, du er så flott", "Kaisa, skjerp deg", "Nå syns jeg du er litt dramaqueen, du har det fint". Jeg har det fint. Men er så lei av at jeg ikke på en, to, tre, fem, kanskje seks år ikke har hatt det hundre prosent OK. Det er som om dagene er en lysbryter, også står det en drittunge i enden av en gang og trykker på lysbryteren. Av og på. Av og på. Man blir drittlei og du kan faen ikke bestemme over den litte jævelen.

Jeg er manisk.

Baby Sister

2007-12-25T19:40:00.001-08:00

..tittelen passer som hånd i hanske. Denne teksten skal egentlig handle om Pia; min elskede, vakre, nydelige, merkelige, surkete, deilige lillesøster, fra en annen verden.

I kveld; 25/26 Desember 2007, var første gangen noensinne at jeg har vært sammen med henne på byen. And I'll tell you. Har aldri hatt det morsomere på byen. Vi gikk rett til Checkpoint. Der dansa, sang og drakk vi. Det var liksom ikke noe ekstraordinært denne natten. Det var bare den følelsen av å være. Være et ukjent vesen som gjør som en vil^^
Det var en fyr. Passelig høy, passelig slank, tange jeans, Helicopters-skjorte, spisse mannesko, halvlangt hår, litt skeve tenner (men fantastisk smil) og småskjeggete. Pia dytter litt i meg, peker på fyren, som står på dansegulvet med tidenes dancemoves, og sier meg i øret "Han der, han ser ut som noe du ville likt". Yes, yes oh yeah. Han var ikke klassisk pen, ikke noe WOW. Men fyfaen. Makan til sjarm skal du lete lenge etter. Anna sier noe som "GÅ Å TA HAN DA!" .. Jeg drøyer den ja.. Etter et par øl, kler mannen på seg jakken, tar kompisen med seg og går. Før jeg fikk rukket å sagt noen ting som helst. Bah, tenkte jeg, like greit. Pia og Anna går ut og røyker (Pia røyker selvsagt ikke). Når de kommer inn bekrefter Pia at hun så han stående utendørs. Jeg så ikke noe til han på kanskje en time, men da jeg skulle ut så jeg han sittende i et hjørne sammen med en venn. "Gå å snakk med han, Kaisa!" sier Pia. Jævlig lett. Hva skal jeg si? "Heider. Du er bare dritkjekk du." Det mente Pia var nokså greit. Lett for deg å si, tenker jeg. Men vet du hva? Han reiste seg opp og skulle til å gå, IGJEN. Så da bare ble jeg helt spontan, gikk mot mannen i frakken og sa til han med blikket halveis vendt ned mot gulvet "DU. Du er ca den kjekkeste jeg har sett.." "What? Sorry, I don't speak any norwegian, I'm from New Zealand". Hva faen er oddsen? Jeg ser en kjekk fyr, moter meg opp til å si noe, så må jeg fanken meg si det èn gang til; PÅ ENGELSK?! Gaaah. Sukket gjorde jeg, så skulle jeg akkurat til å snu, men så tar han meg i armen. Jeg snudde meg tilbake og sa akkurat det samme bare på engelsk. Han smilte (: Skeivt smil men fint smil. "I'm Dwayne (vet vel ikke hvordan det staves?)." Kaisa heter jeg. Jippi. Jeg var passe flau. Men han smilte og var glad. Tilbød meg en øl, men baren var visst stengt og vi avtalte og møtes i morgen. Villt!? Jeg har liksom gjort noe jeg vanligvis ikke gjør, også gjorde jeg det nærmest edru tilstand? Konge. Jeg er dritstolt.

Jeg dedikerer dette innlegget til Pia, fordi hun kicka meg på rassen og bare kasta meg ut i det. Jeg dedikerer også dette innlegget til Pia fordi hun stadig overrasker meg og gleder meg. Og jeg håper jeg gleder henne like mye som hun gjør meg. Og jeg håper at jeg til tider kan være en inspirasjonskilde og.. ja.
Finsang:

Don't wake up, baby sister, keep dreaming
Did he fill your cup? Baby sister, keep drinking
Or he'll hit you
He'll bleach your eyes
So be a good girl
Just for the night
And run, run...

Don't get stuck, baby sister
Leave this land
And read your books
Baby sister, wash your hands
Or he'll beat you
He'll bleach your eyes
So be a good girl
Just for the night
And run, run, run, run, run...
Run, baby sister (Ave Maria...)
Run, baby sister

the disappearing heart

2007-12-05T10:18:00.000-08:00

Da var det gjort. Jeg tok ut piercingene mine for noen minutter siden! Ja, da snakker jeg om de jeg brukte å ha midt i trynet. De som egentlig har gjort meg til meg. Nå ser jeg helt normal ut. _sukk_

In loving memorie.

handicapé

2007-11-29T12:44:00.000-08:00

handicapé høres finere ut en "hændikæppa"

Hallo. Jeg har vondt. Sendefuckingsbetennelse. Det kommer og går, akkurat som det vil. Det har ikke noe mønster. Bare lusker innom, og kan bli værende i noen timer, dager eller uker. Støttebandasjen hjelper. Men den kommer snikende uansett. Grunnen til at jeg skriver dette er fordi jeg endelig har funnet en måte å forklare den kroniske smerten på.
Har du noen ganger hatt vondt i hodet? Sånn type som liksom kommer som ett smell, gjerne litt bakrusaktig, bare litt mer konstant. Hvis du rører litt på hodet kjenner du det med en gang. Den type smerte som gnager i tinningen, hodet veier 5 kilo for mye. Sånn smerte er det i armen. Akkurat den samme smerten, bare ett annet sted på kroppen.

Times Like These

2007-11-10T14:40:00.000-08:00

Dette er ikke en takketale eller noe. Eller vent; jo litt. Ville bare si til hele 3MKA at dere er trolig den beste klassen i verden. Sitter her klokken 23:42 og Torje tittet akkurat opp på MSN bare for å si at jeg skulle kose meg i Oslo. Mer skal visst ikke til for at jeg skal bli litt varmere i hjertet^^ Dere er fantastiske, alle sammen, på hver deres måte. Og jeg føler at en god del av oss kommer til å henge sammen i tykt og tynt en god stund fremover. Jeg kan godt være den som tar på meg ansvaret å fikse et reunion hvert femte år frem i gjennom.
Hvis Atle sier noe fint, vet jeg at han mener det. Ellers holder han kjeft, og det synes jeg er ganske fint(: Dessuten liker jeg den fulle versonen av Atle også. Han er så jovial^^ Torje er klassens matvrak og funnymaker. Er det noen av dere som ikke blir glad av å se på Torje? Evig lett å bli glad i. Erlend er en sånn type gutt som er veldig fin og flott, men vet kanskje ikke helt om det. Men nå vet du det, og det fortjener du(: Ragnhild er en vims, men jeg tror helt ærlig hun har sjarmert alle i klassen i senk? Er det mulig å være så sjarmerende? Ragnhild har det fineste håret i verden også da! Steffen er nok den snilleste av alle femten. Han stiller alltid opp, er alltid ærlig og pliktoppfyllende. Hadde han vært en hund hadde han mest sannsynelig hetet Trofast. Martin; jeg vet. Vi ville ikke hatt hverandre om så vi hadde vært de siste menneskene på jorda. Og det er vel strengt tatt ingen i klassen jeg er mer uenig med? Uansett er han verdens beste dansepartner og jeg er ganske glad i argentineren. Hanne. Hanne. Hanne. Nuff said? Jeg kjenner INGEN som er som Hanne. Energi, sjarm, glød, nyskjerrighet og egentlig bare jævlig vittig, uten at hun vet det :p Mats. Hoi. Mats er min brother from another mother. Han hjelper meg alltid, og han forstår meg når dagen suger. Mats ser ut som the guy next door, men han er virkelig noe å samle på, og jeg håper han finner seg ei verdig jente snart(: Så har vi jo "noen" n3rd3r i klassen. Thord er vel kanskje en av de som er smartest bare ikke bruker vettet like ofte på skolen som han burde gjøre. Hehe. Thord er kul fyr. Alle liker Thord! Morsomt å sjenke han full også. "Blupp-blupp-blupp" ? Ingse er i nærheten. Tidenes søteste jentunge! Hvem tørker vel ikke vekk et negativt surketryne når Ingse er i nærheten? Hvis jeg ikke tar helt feil er hjertet hennes laget av sukker(?). Andrea er vel kanskje den mest velskapte i klassen? Ingen tvil om at denne jenta er vakker. Kjenner henne ikke så alfor godt, men håper på å bli bedre kjent med henne i løpet av dette tøffe året. Kanskje vi blir roomates i Praha? Det hadde kanskje vært noe(: Damien, Leffeliten eller bare Leifus om du vil. MIN Damien. Han hjelper meg å holde hodet oppe, og deler nakkeplagene når skoledagene blir litt for kjedelige. Leifus er en sånn type gutt som føler at fra innsiden og ut. Enten er han glad, eller så er han ikke det:p Men mest av alt er han trøtt. Jeg liker han uansett hvilket humør han er i. JONE! Min bestevenn. Det er han altså. Ingen er flinkere å klaske meg i hodet for å ta en realitycheck når jeg er helt ånnas. Glemmer ikke første dagen vi var sammen. Bodde i Stavager uten venner. Han var så og si den første. Og beste(:
Jeg har aldri _elsket_ et medmenneske før. I alle fall ikke sånn jeg elsket Henrik. ElskeR Henrik. Han har lært meg mye, og jeg har lært han en del. Vi deler alt. Vi deler interesser og hemmeligheter. Ingen kjenner meg bedre enn denne gutten. Hvis jeg hadde klart å beskrive for dere hva Henrik betyr for meg, så hadde jeg gjort det. Men jeg klarer ikke, fordi det er for mye.

Men nå skal jeg legge meg(: Skal til Oslo på CocoRosie-konsert! Kommer til å DØ! Gleder meg hinsides. Tar med kamera, får se hva jeg tar av bilder, men det kommer nok noen(:

“it's the people you are close to, the ones who love you, the ones who have seen your heart, who have touched your soul- to them, it is obvious that something is wrong or missing. your heart and soul are missing. they feel it. it hurts them. it kills them.”
- Elizabeth Wurtzel, Prozac Nation

Damien & Lisa

2007-11-09T04:59:00.000-08:00

HALLO! Leifus og meg har fiksa oss en felles videoblogg. Det er en skoledagbok. Håper dere stikker innom den i ny og ne, for å se hva vi driver med.
Leifus og jeg er som Damien og Lisa; forbutt kjærleik. Hvem elsker vel ikke drama?

STFU

2007-10-24T04:55:00.001-07:00

HVIS JEG BESTEMMER MEG FOR IKKE Å GJØRE MATTE I MATTETIMENE SÅ GJØR JEG IKKE MATTE I MATTETIMENE.

Lenge siden sist!

2007-10-19T02:12:00.000-07:00

Som dere (i klassen først og fremst) har merket er jeg en slakk jævel for tiden. Jeg gjør det jeg vil, når jeg vil. Det er ikke det at jeg hater skolen altså; for jeg har jo insett at det ikke er grønnere på andre siden, men jeg er bare fantastisk lei og er full av prestasjonsangst.
Det var jo et øyeblikk jeg rett og slett vurderte å slutte, men det betyr bare at jeg må gjøre det om igjen, og jeg vet at når jeg får smaken på "frihet" kommer jeg neppe til å klare å begynne igjen. Så akkurat nå er jeg på skolen fordi jeg _må_
Jeg sover altfor godt, og mens jeg ligger der finner jeg på "gode" unnskyldninger for ikke å reise meg. Type; det er så kaldt så jeg gidder ikke gå til busstoppet. Det er mørkt, ergo; demotiverende. Jeg har ikke gjort leksene så det blir flaut å komme på skolen. En dag? Gjør det noe om jeg misser _en_ dag (som nå begynner å nærme seg to uker).

Sånn er det altså. Men den der norskstilen vi skulle skrive passet egentlig godt her, så dere kan lese den om dere vil(:
En god lærer, heter den, og den kan du lese her.

Jeg lurer på en sak. Hvorfor blir jeg lei NÅ? Det er jo bare noen måneder igjen. Alltid har jeg likt skolen, og trivdes på skolen, men nå når det teller, nei daa skal jeg liksom gi opp. Det irriterer meg. Hvis dere har noen gode råd og tips å gi meg; slå dere løs. Trenger noen motiverende fjes(:

KOSEPÅ-.-

Igjen

2007-08-15T20:28:00.001-07:00

..Full.

Jeg har funnet ut at det er da jeg tenker klarest men skriver dummest. Det er jo fint.
Nå sitter jeg hos Sandra. Har sett henne max 15min til sammen i kveld. Og det er HUN som skal flytte fra meg. Sønderknust.

Nå tenker jeg på haiketuren jeg skal klare å oppnå når jeg er ferdi med dette skoleåret. Jeg har ikke tenkt å bruke opp mine unge, frshe år på å sprade rundt på en skole å fundere på hvordor "bildet" skrives "bildet" og ikke "bilde".

"Time after time" synger Cindy Lauper. Hun har rett. Alt til sin tid. Og min tid er nå, det kjenner jeg på kroppen. Jeg er skikkelig gira. Jeg skal ha hoppet i fallskjerm (tandem) før jul. I løpet av 2008 skal jeg ha tatt dykkersertifikatet, jeg driter i bilen. Mål liksom. Jeg vil leve farlig. Ikke livsfarlig, men farlig nok. Jeg har oppdaget at Henrik er den eneste. Og han er aller viktigst for meg. Men ingenting er viktigere enn livet selv. Det skal oppleves her og nå, liksom.
Hvis ikke livet er viktig for meg, vil ingen bli viktige for meg. Skjønner?

Mange jeg kjenner flytter. Deriblandt noe av det viktigeste i min familiære krets; Pia. Hun er liksom min lillesøster. Hun er på en måte mye meg, og jeg er mye henne. Søstre. Blod.
Sandra flytter, og hun vet ikke om hun kommer tilbake til byen. Sandra er.. jeg vet ikke. Vil ikke kalle henne bestevenn engang. Hun er mer enn det, men ikke en søster. Hun er en inspirajon, en glede og en god del respekt. Jeg er kjempeglad i henne, og fra henne har jeg lært selvrespekt og frihet. Når jeg tenker på henne tenker jeg på hvor voksen jeg til tider kan være, men at jeg kan være leken nok til å være en shitkid.

Jeg er ikke helt edru. Men helt seriøst. Da kommer de beste ordene ut. Det er i alle fall sånn det ser ut fra min side. Du kunne spurt meg om hva som helst nå, og jeg ville svart deg helt seriøst, uten å nøle. Alle de andre sover, men jeg er våken. Marita snorker til og med. Og jeg tenker. JEG kan faktisk tenke! Det er sjeldent nå for tiden at jeg tenker dypt. Føler livet mitt er blitt relativt overfladisk etter jeg flyttet fra Harstad. I den lille byen fikk jeg tid til å tenke på mye drit. Nå lever jeg opptatt. Får ikke tid til å legge meg ned på sengen, se i taket og tenke, og kanskje feller noen tårer. Høres dumt ut. Men det er sundt av og til.

Skal ikke si mer.

God natt.

We're the architects of the world.

2007-07-12T15:59:00.000-07:00

Tror du på sjebnen? Det har vi diskutert på jobb i to dager nå.
Jeg vet ikke helt, jeg. Jeg tror at de valgene du tar har konsenkvenser, men de har du jo selvfølgelig kontroll over. Men det er mye mer der ute, mange fler mennesker og mange krefter som er med på å bestemme ting for deg, og de tingene har du ikke kontroll over. Det er jo litt sjebnerisk?
Uansett. Så ville jeg egentlig bare si at nå har det skværet seg opp med min elskede. Min kokosblomst. Jeg vil takke verden for at den snurret i min retning, og jeg vil be om tilgivelse og forståelse fra hvem nå enn som bryr seg.

Long Knives

2007-07-10T12:53:00.000-07:00

Du er ikke skremmende. Det skremmer meg. Det skumleste er at du er så lett å elske. Jeg er meg selv rundt deg - det skremmer meg. Du får meg til å le og gråte på samme tid. Det skremmer meg. Du skremmer meg ikke, men det skremmer meg at du ikke skremmer meg. Skjønner?

Det skremmer meg at jeg bare gikk. Det skremmer meg at jeg sa at håret ditt luktet kokos, mens du satt og gråt tunge tårer. Det skremmer meg at du ba meg om ikke å kysse deg. Det var skremmende. Hele jævla situasjonen var skremmende.

Jeg hater at jeg sitter her nå, med en knute i magen. Jeg hater at jeg ble så skremt av det. Jeg burde ikke la meg skremme av noe så vakkert som et forhold. Jeg burde ikke la meg skremme av tanken på å være skikkelig elsket.

Sexy Results

2007-06-17T13:17:00.000-07:00

HAHA JEG LER SÅ MYE AT JEG MÅ BÆSJE PÅ MEG

Cookie Jar

2007-06-11T14:39:00.000-07:00

Huset er fult av folk! Eller. Det varierer litt, men på ett tidspunkt bodde det 13 mennesker i dette huset. Dvs; Mamma, Kjell, Pia, meg, Marina (storesøsteren min), Daniel, Jonas (tantungene mine), Lena (storesøsteren min), Steve (kjæresten hennes), Tara (tantungen), Christian (halvbroren til Steve), Jim (storebror) og kjæresten hans Line. Gosh. Til tider blir jeg sliten. Men først å fremst vil jeg si at jeg er heldig som har tidenes beste familie(:

Litt bilder må jo til;

Presterte å stikke foten min på noe betonggreier ved badedammen. Vondt.

Mine skjønne, skjønne tantebarn: Daniel (16) og Jonas (5).

Blondes have more fun

2007-05-30T23:12:00.000-07:00

Etter et mislykket selvforsøk i å farge håret blondt, ble det faktisk brun/rødt. I går dro jeg til frisøren for å farge håret første gang og fikk fikset en siste finish. Slik ble det seende ut.. Sånn ca:

Like Heroine

2007-05-12T19:10:00.000-07:00

Denne dagen har vært rar. Jeg jobbet fra 09.00 til 17.00. Jeg er full, og klokken er nå 04.12. Kvart over fire. Helt merkelig. Jeg er ikke trøtt. Føler ikke en faens ting. Er garantert småfull. Ligger i sengen til min mamma og tenker på denne lørdagen.

Dette bloginnlegget er rart. Jeg legger det inn fordi det er nå jeg virkelig føler noe. Jeg kan føle meg selv som person. Merkelig.

Klokken 17.00 var jeg ferdig på jobb. Jeg skriver noefeil. Men uansett; jeg dro til Henrik for å stelle meg, og slappe av før jeg dro. Funket. Han er perfekt.
Jeg dro for å møte gjengen i 20.00- tiden. Funket fjell. Big Horn var stedet vi spiste på. Vi var mette, dro ut. Tribute. Harry. Det er nå, etter et par øl at jeg begynner å kjenne at alkoholen strimler i blodet. Christian, Frode, Marina og jeg reiser til Stavanger med tog i 00.31- tiden.
Kommer ikke inn på Checkpoint - kommer ikke inn noensteds, men så. Så funker det. Så blir jeg etterlatt. Går ut. Føler. Ren luft. Usikkerhet. Ensomhet. To gutter står utenfor 7/11. Den ene gutten gir pølsen sin til en uteligger/tigger. Vakkert. De to guttende kommer bort. "Er du frelst" spør de. Nei. Er nok ikke det. Men vi lo og lo. Og e kompis av disse to guttene fulgte etter meg en stundt og hvisket ekle ting i ørene mine. Jeg ba han reise til helvete. Han er ikke min Jesus.

En eller annen nattclub. Møter Marina. Kjøper min første Smirnoff. Penger brukt. Også den kvelden.

Dette er som en film. Dette er noe jeg alltid har hatt lyst til å oppleve. Som i film. Et uforutsigbart forhold. Et merkelig vennskap eller sammenkomst. Mariana pekte hvor Hall Toll var. Fattet ikke. Skulle møte pappa der. Gikk rundt svingen. Møtte en random fyr iført rutete skjorte og halvlangt hår. Spurte om veien. Han ble sjarmert. Fulgte meg helt bort. Enda mer sjarmert. Jeg tenker; helt normalt. Han tenket; stilig. Han hilste på pappa, hilste på stesøster. Danset en stund. Gikk ut. Han prøvde å kysse meg, jeg sa nei. Selvfølgelig ikke. Jeg elsker min gutt. Han ble fornermet. Jeg sa "hva faen?". Han var kul, men misforstod. Gee. Så full jeg er.

Jeg gikk fra han. Etterlot han alene, med en viten om at han har en sønn på 10 år og at han ikke lenger er sammen med kjæresten. Jeg går fort. Er litt småredd. Fordi jeg er redd for at han skal følge etter meg, helt inn til sengen. Det gjør meg kvalm tvers gjennom. Gah.

Går fort. Ingen mann etter. Mannen het Runar. Bare slik at du vet det. Runar fulgte ikke etter meg.
Ved kaien. På andre siden av veien. En gjeng med gutter. De roper. Skriker med ville rop. Jeg løfter hånden og viser dem fingern, men det var visst internasjonalt. En gutt sprang over veien. Han var fra Tyskland og var litt over 20år. Han sa ikke noe orginalt.

Jeg fortsatte å gå. Jeg gikk. Stoppet. Fordi en mann stoppet tydelig for å se på meg. "You look strange." "Why?"- sa jeg. "I don't know. You're just not typically Norwegian". Han ba meg om å kose meg. Jeg sa takk.

3 minutter etterpå satt jeg på do hjemme og fant ut at jeg skulle skrive akkurat dette.

Bah.Småfull.04.36.

I bruise like a peach

2007-05-11T00:11:00.000-07:00

Til jul fikk jeg en time massasjetime av Henrik. Jeg dro dit (til Ena på Forus) for å få gjort underbarer. Det var en utrolig opplevelse. Kvinnen som masserte meg var hyggelig. Hun begynte lett med runde bevegelser og jeg var smurt inn i nøtteolje. Etter en liten stund tok hun hardere i og det begynte å gjøre småvondt, men det var sikkert sundt. Helt til slutt festet hun kopper som sugde seg fast til musklene og huden. Dette kaltes visst vakumkopper. Disse drog hun rundt på ryggen min. Spessiel følelse.

Slik så jeg ut dagen etter på:

Tara

2007-05-09T01:22:00.000-07:00

Det lille nurket ble født 07.05.07, ca kl. 10.30. Hun var 50cm kort og veide 3700gram og Tara skal hun hete. Søt?

Babyboom

2007-05-06T15:17:00.000-07:00

Vannet har gått! Jeg blir tante i natt! Fikk telefon for noen minutter siden. Storesøster Lena ligger på sykehuset og skal føde:D Gleder meg! Wrææl.

Jeg er allerede tante til to gutter; en på 16 og en på 5 år. Lena har fått bekreftet, nesten 120% sikkert, at hun får en jente. Yesss. Jeg skal bli verdens beste tante. Smak på det; Tante Kaisa.

The glamour grrl

2007-05-02T23:47:00.000-07:00

Dette er så hysterisk morsomt! (synes jeg). Rydda på pc'en hos papsen i går. Så jeg hentet alle mine tusen bilder, og blant dem lå jo selvfølgelig den harry mappa med _bare_ bilder av meg. Skjekk så mange sveiser! Alt fra hanekam til dreads, slett hår, krøller, blått hår, rødt hår, svart hår og blondt hår. Det som er mitt naturlige hår, er det siste, blondt med fall. Gee. Enjoy.

Facebook

2007-04-26T01:31:00.000-07:00

Se nå her. Facebook er IKKE fantastisk. Henrik sa at jeg ikke kunne lage en profil for så bare å slette den, men hei, hadde det vært bedre om jeg la ut hvor mye jeg hatet facebook uten å ha testet det ut?
OK, jeg skal være ærlig å si at jeg ikke la veldig mye sjel i å prøve meg frem, men jeg fikk 17 mail til dagen og det var nok for meg. Jeg orker ikke. Jeg er allerede regelmessig bruker av Myspace og Blink. På myspace treffer jeg folk jeg kjenner og ikke kjenner spessielt her fra. Blink har jeg fordi jeg gjerne vil holde kontakt med vennene mine i Harstad. Elsk Facebook dere, men jeg synes det var avansert og masete.

Hyperballad

2007-04-23T04:32:00.000-07:00

Jeg er ekstremt lei nå. For første gang i hele mitt lange skoleliv er jeg drittlei av timene, drittlei lærere, drittlei friminuttene, drittlei alt. Jeg sitter for første gang på mange år med en kreativ sperre. Aner ikke hva og hvordan jeg skal lage produktene som skal leveres inn. Jeg har fått advarsel om å miste standpunktkarakter i gym, jeg har sunket som bare F i språkfagene, som jeg ellers har vært ganske stø på. Hva skjedde med Kaisa-frøken-skoleflink? Eller i det minste; Kaisa-frøken-skoleGLAD? Ingenting inspirerer lenger.
Det hørtes gjerne litt klagete ut. Men hei; det er jo derfor vi blogger.

Represent Cuba

2007-04-09T05:07:00.000-07:00

Øyeblikket vi alle har ventet på. Det er nå jeg skal skrive om min reise til Cuba. Det tok lang tid. Ja. Men det er vel verdt å vente på? Jeg skal ta dere med på en reise, mine damer og herrer. En reise gjennom jungelen, byene og menneskene. Let's do this, y0.

(Kunstpause)

Kap 1:

Jorden spinner. Jorden spinner i samme retning som flyet flyr. Ikke like raskt, men raskt nok til at reisen denne veien vil ta 4 timer lenger enn veien tilbake.
Vi spiser hele turen. Det var som om flyvertinnene elsket å se oss spise. Direkte god mat var det nok ikke. Men det gikk ned. Jeg satt ved vinduet en stund. Det vil si at vi roterte på det, Pia of jeg. Jeg klarte ikke slutte å fasineremeg over de rosa skyene og den knallrøde himmelen.

Kap 2:

Havana. Tørr luft med en essens av kloakk. Der satt vi i en resepsjon i et hotel. Resepsjonen var stor, og møblene var relativt pompøse. St. Johns Hotel. En rødhåret dame kommer delvis løpende inn i resepsjonshallen, hvor vi sitter. Hun har med seg en blokk. Hun ser på oss. Med oss mener jeg pappa, Alice, Line, Hilde, Pia og meg. "Stor gjeng" - kunne jeg se henne tenke. "I guess you're Paul", sa hun med fransk/canadisk aksent.
Hun sa alle navnene. Da hun kom til mitt sa hun "Kaisa. Are you Kaisa? You're not a little boy!" Nei. Det er jeg ikke. Men for henne hadde Kaisa hørtes ut som et guttenavn. "I'm Isabel. And
I'm you guide for this kayak tour", sa hun og smilte.
Jeg elsket henne fra første stund..

Kap 3:

Isabel er et kapittel for seg selv. Hun gjorde turen minneverdig for min del. Jeg kommer aldri til å glemme stemmen hennes og ideene hennes. Hun var noe helt utenom det vanlige.
Jeg kan ikke en gang forklare hva hun er. Hun er en 26 år gammel jente fra Québec i Canada. Hun flyttet ut som 16 åring og flyttet litt rundt i Latin-Amerika. Hun fikk drømmejobben som guide i Cuba og hun snakker flytende spansk.
En storesøsterskikkelse.

Kap 4:

Første kayakdag. Utrolig spennende fordi jeg aldri har padlet før.
Solen steiket. Bilen var kokvarm. Det var omtrent på dette tidspunktet
at det gikk opp for meg at det var andre med på denne turen.
Noen fra Canada, et par ulovlige turister fra Amerika, et veninnepar fra Oslo og en kar fra Australia.
Bilene stoppet med Canimar River og der fra padlet vi 10km til Canimar
Ranch. Utrolig vakker tur. Jeg padlet sammen med Alice og vi var enige
om å ta det helt med ro. Innhalere luften, lukke øynene og høre
jungelen vi passerte. Her er noen bilder fra den to timers lange
kayakturen og fra ranchen.

På ranchen gjorde vi ikke stort annet enn å spise og slappe av. Maten var allerede bestilt og den besto av svarte bønner, frukt og en slags chilli con carne. Hilde og jeg gikk en tur senere på kvelden. Ganske skummelt fordi en av fuglene lagde følgende lyder; "pssst".
Denne natten sov vi i telt.

Kap 5:

Vi sto opp ca 07.00. Alice, Pia, pappa og jeg tok et bad i elven. Nydelig og forfriskende.
Vi pakket sammen tingene våre og kastet de inn i den lille bussen vår.
På veien møtte vi på noen arbeidere som gravde ut byggemateriale til diverse hus i Cuba.
Vi fortsatte å kjøre. Kjørte en stund opp i fjellene. Vi hadde jo selvfølgelig masse pauser. Kjøpte snacks. Så på gamle amerikanske biler. Nam.

Vi ankom hotellet hvor vi skulle bo. Langt oppe i fjellene. En deilig bris omfavnet meg da jeg sto på terassen ved soverommet vårt og speidet ut over havet.. og bassenget.

Senere på kvelden skulle vi padle mens vi så solen forsvinne bak fjellene. Det var nydelig. Deilig temperatur også var det utrolig spennede fordi vi ikke så hverandre bortsett fra hodelyktene, som så ut som ildfluer på havoverflaten.

Kap 6:

En utrolig spennende dag. Vi kjørte en times tid til neste padlested.
Nå skulle vi virkelig få en smak av ekte jungel! Vi skulle padle i ca 2 timer i dag også. Alice, Isabel og jeg hang en del etter fordi vi snakket så mye. Plutselig støkker Isabel og sier "Where's the water?". Det viser seg at elven hadde mistet flere meter med vann siden sist hun padler der. Vi tok igjen de andre da de sto bom fast midt i elven. Her fra måtte vi bære kayakene opp til en bil lenge opp i jungelen.

Her går vi opp til leiren i jungelen hvor vi skulle overnatte.

Denne reiren er definitivt det vakreste stedet jeg noen gang har sett. Paradis på jord. Alt var naturlig, bortsett fra teltene vi sov i. Blomster, husdyr, ville dyr, fossefall.

Bilder fra jungelen:

Sukk. Jeg vil tilbake.

Kap 7:

I dag er det tid for dykking. Det var første gang jeg hadde dykket med fullt utstyr og jeg gjør det gjerne igjen, til tross for at nyskjerrigheten min førte til skrubbsår på omtrent alt som var av lår og legg. Denne dagen fikk Pia og jeg andre grads forbrenning på fotristen. Det kunne legen fra Australia konkludere. Huden var nesten sprøstekt og det var den jævligste smerten du kan tenke deg.
Etter det koselige møtet med sjøen kjørte vi inn til Trinidad. Her skulle vi bo hos en cubansk vertsfamilie. Hilde og jeg fikk beskjed om hvor vi skulle være. Pia, pappa, Alice og Line skulle være hos en annen familie. Pappa hadde tidligere fått en feilmelding om at han skulle legge igjen passene i hotelet i Havana. Wrong, man.
Det første vertspappaen spurte meg og Hilde om var om vi hadde passene med oss. Hvis ikke kunne vi ikke bo der. Vi hentet Isabel og prøvde å oppklare det. men det viser seg at vertsfamiliens turister er pålagt å ha pass, fordi hver morgen kommer noen inspektører og spør turistene etter passet, hvis de ikke har pass, mister vertsfamilien huset sitt og må betale en stor sum i bot. Ganske sykt. Hvorfor skulle familien få boten for noe vi hadde gjort? Vi hadde ikke samvittighet til å bo der. Isabel kjente noen som var villige til å ha oss på besøk. Hilde, Pia og jeg bodde hos en dame som het Louise. Hun var kjempesøt. Hun laget en nydelig frokost til oss som bestod av egg, brød, frukter og nypresset juice. Minneverdig.

Anyhow, her er noen bilder fra denne dagen:

Kap 8:

Vi kjører fra Trinidad og er på vei tilbake til Havana.
Siste natt på kayaktur. Ganske rart. Alle på gruppen har fått en betydning for turen og minnene. Det vil si at jeg kommer til å huske dem. Hele gjengen. Denne natten sov vi i små bungalower langt oppe i fjellene. Pia og jeg fikk en fresh en.

Lucky Luke var kjempeglad da han fant krabber i bassenget.

Det var det som var interessant. Jeg legger ut noen random bilder(:

Musikken i Cuba:
+ Diverse artister ved matbordet - Guantanamera
+ Manu Chao - King of the bongo
+ Shakira - Hips don't lie/ La tortura
+ Mana - Mariposa Traicionera (That's my song, man. Må høres.)
+ Orishas - Represent Cuba (Dirty Dancing)
+ The Cat Empire

Happy B Day

2007-03-13T10:53:00.000-07:00

I dag har jeg bursdag og vondt i magen samtidig. Wild.
Tenk at lille meg er 18 år? Det er rimelig absurd.

Min far mener jeg har vært 18 siden jeg kunne snakke, mens andre mener jeg fortsatt er en liten 14 år gammel flicka. Men hvem vet.

Jeg har til nå fått verdens fineste smykke, og en vilt bra CD. Den nyeste til Patrick Wolf. Jeg fikk en skjønn parfyme, med sånn pressepute, og jeg har fått en flaske Absolutt Vodka, to flasker Chardonnay, en flakse cubansk rom, og en eske cubanske sigarer.
Jeg? Fornøyd? Ja, gjett om(:

For de som venter; innlegg om Cuba-turen kommer. Jeg bare må fordøye alt, og sette det i perspektiv. _sukk_

Et eventyr

2007-02-26T00:03:00.000-08:00

Fakta:

Harstad er, som sagt, en ganske liten by, men Troms nest største by alikevel. Og Harstad er en elskverdig by med ca 23 000 innbyggere. Harstads byvåpen har to bølgende sølv bjelker på blå bunn. I toppen en krone med tre borger. Harstad ligger på 68°47'53" på Hinnøya som er Norges største øy. Byen er tidligere forsvarsby med Trondenes leir som inneholder den severdige Adolfkanonen fra andre verdenskrig. Harstad er fast vertskap for Festspillene i Nord-Norge som siden 1965 er arrangert hvert år rundt Sankthans.

Jeg sitter og venter på kebab durum. Savner den matretten. Mmmm.

Harstad er en bra by. Det er en liten bra by, med mange koselige mennesker. I Harstad har vi til og med to "bysenter" midt i sentrum. Vi har klesbutikker og daglivarebutikker, ungdomshus og litt til. Vi har _ikke_ isbjørner eller pingvinger i gatene. Vi har ca to forskjellige gjenger. De aktive "gardinene" og de litt mindre aktive "normale".

Vinterferie i Harstad:

Vi reiste til Harstad på en lørdag og ankom uten noen spesielle problemer på turen, litt senere enn forvnetet vel og merke, men uten problemer. Vi var i Harstad i 21-22 tiden. Etter tre kvarter med buss fra Evenes flyplass. Når jeg sier vi snakker jeg om Pia og meg. Men etter vi kom frem i Harstad gikk vi hver for oss, Pia til Troy, og jeg til Heidi. Sånn var det.

Skal ikke legge ut om alt jeg gjorde mens jeg var i Harstad. Var for det meste sammen med de gode gamle vennene mine, deriblant Heidi, Emil, Kristin, Sigrid, Lasse, Amund osv (: Det var superkos. Angrer sterkt på at jeg ikke tok med kamera slik at jeg kunne legge ut flotte bilder av disse flotte menneskene. Kanskje jeg finner noen på nettet? *Lete*

Heidi min lady. Det er liksom henne jeg bor hos når jeg er i Harstad. Hun er blant de ALLER beste.

Emil. Vet ikke hva jeg skal si. Han fikk meg til å tenke på å flytte tilbake. Syke, syke mann.

Lasse Aspelund er bra mann. Villt god bak trommene.

Sigrid aka Enid. Hun er evigheten liksom.

Kristin og jeg er sånn ca de to planeter. Men hun er min "stellar" for alltid.

Amund er som en storebror for meg, selv om han hater at jeg sier det.

Var en liten liste. Men liten liste med stort innhold. Vel alle disse menneksene er helt utrolig forskjellige. Mange tror at når man kommer fra et lite sted er alle like og stereotypiske. Men nei. Her har vi en god blanding av de såkalte "gardinene" og de såkalte "fjortissene". Jeg kaller dem ingen av delene. De er soete alle sammen. Men gardinene er liksom de som ser rare ut, og fjortissene er liksom de som liker å kjøre bil^^
Når jeg kommer til Harstad slår det meg at jeg blir utrolig usikker på meg selv. jeg vet ikke hvem jeg er eller hva jeg vil. I Harstad er det uhyre lett å bli satt i bås. Jeg hater det. Byen hadde vært mye bedre uten disse teite båsene. Jeg er liksom ingen av delene, og mange av mine venner henger ikke sammen i det hele tatt og alt blir bare rart om jeg prøver å lage et morsomt puslespill av det hele.
Men nok om det.

De fleste dagene var det mellom -7 og - 10 grader. Helt jævlig, for å si det mildt. Mine små, myke, deilige babyhebder er nå tørre og ekle. Jeg brukte til og med votter. Bah.
Ellers er det ikke mye å si? (Det slår meg at jeg sjelden skriver blogg, men når jeg først gjør det blir de lange, så noe mer skal jeg ikke fortelle om mitt opphold.)

Den fabelaktige hjemreisen:

Pia og jeg møttes og var på vei hjem. Alt ok. Men da vi kom til flyplassen i Evenes sa det gaboom. Vi var der ca 1500 og flyet skulle egentlig gå 1605, men neida. Forsinket til 1715, og så til 1745. Hadde det vært en enkel tur rett til Stavanger hadde saken vært bankers, men nei. Vi skulle jo faktisk talt nå et fly fra Gardemoen til Sola som skulle gå 1815. Ingen sjangs.

Gardemoen2k7. Vi ventet i kø. Ventet og ventet. Fikk hjelp. "Det ser ut til at noen har glemt å booke dere om på det andre flyet, og det er dessverre ikke plasser ledig. Vil dere satse på å vente på plass eller ta hotell med en gang?"
Vi tok ingen sjangser på at én av oss skulle få plass så vi gikk inn for å skjekke oss inn på hotell med det samme. Ved siden av oss stod et par ungdommer fra Hammarøy som hadde akkurat samme problemet. "Det blir hotell på dere også, da?" sa jeg til han ene. "Ser sånn ut" svarte han. "Hvilket hotell fikk dere?" "Ja.." svare han uvitene. "Kanskje vi sees da!" sa jeg og gikk mot utgangen sammen med Pia. Det ene paret kom diltende etter. Vi skulle på samme hotell. Vi ble enig om å kose oss med mat og drikke på SAS' bekostning.

Det viste seg at dette radarparet bestod av et søskenforhold. Sondre på 19 og Eyvor på 17. Begge går på Gahn vgs i Stavanger. De var ganske søte^^ Ekte søskendiskusjoner og slik, men alikvel går de på samme skole, i samme klasse. Haha. Evig morsomt. De minnet meg om Bart og Lisa. Sondre var 19 men gikk VK1, ergo; han henger etter. Eyvor er 17 og går også VK1, ergo; hun er plassert opp ett trinn. Smarte lillesøster og rampete storebror. Jeg la også merke til at det oftest var Eyvor som snakket med de på flyplassen og tok seg av det ansvarlige papirarbeidet :p

Anywu. Kom hjem i dag. Altså 26 feb. Er ganske sliten, og egentlig er det tidlig nok til at jeg kan dra på skolen. Men klarer ikke. Det er da ikke min feil at SAS fucka opp hele sulamitten.

Pia og meg på hotell Clarion. w0h0 0_o

Merknad:
Nå er det bare 5 dager til Cuba.

Meg og musikk

2007-02-02T14:10:00.000-08:00

Har fundert litt i det siste, om hvilket forhold jeg har til musikk. Jeg eier ikke egen musikksmak, men henger meg for det meste på det andre liker. Jeg dømmer mye av det, forkaster en del av det, og godkjenner resten. Men det er noe spessielt jeg har oppdaget nå i det siste. Lillesøsteren min, Pia, hører jo, som mange vet, på mest gammel musikk. Musikk som oppsto lenge før hennes fødsel. Jeg har tidligere hørt på mye musikk i sjangeren metal (haha, meg og metal) og rock, som oppsto før jeg ble født. Men nå får jeg liksom litt gnagsår av å høre på sånn gammel musikk. Det føles som om jeg liksom er en appåklatt, en tilhenger eller noe. Jeg føler meg som en av de som skitner til de ekte gamle fanfolka. Jeg hørte MYE på f.eks. Lou Reed før, og hører fortsatt på mye av musikken hans. Men det dabber av. Føles dritrart, men sånn er det. Morsom liten fakta.

Vakre, 65 år gamle Lewis Allan (Lou) Reed vil alltid være en helt.

Endelig voksen

2007-01-21T08:43:00.000-08:00

Nå som jeg har fått en bot på 7000 var det jo god timing med jobb. Ja, jeg Kaisa Dahl, halvveis motstander av arbeid, har fått seg jobb! Wauw.

Jone og jeg satt å n3rd3t på aetat sine sider ang. jobbsøknad. Det var ikke mange som falt i smak. Men Jone utbryter plutselig; SKJEKK! FLISEKOMPANIET! Søk der, Kaisa! Tro det eller ei, jeg gjorde det.
Dagen etterpå ringte eieren av Flisekompaniet på Forus og ville ha meg på intervju! HAHA. Eid. Jeg synes det var kjempegøy!
Jeg gikk da på dette intervjuet som gikk fint, med en morsom følelse i magen.
To dager etterpå ringer sjefen tilbake og sier at han hadde ansatt to, men at han i tillegg ville ha meg der, og hadde derfor laget en litt mindre krevende arbeidsstilling til meg! WOHO. Kaisa goes work, y0.

Ahh. Binaryfliser gjør meg vill i underbuksa!

Sivil ulydighetsakjson

2007-01-19T03:11:00.000-08:00

I går, tor. 18.01, aksjonerte 33 miljøaktivister mot forurensende gasskraftverk på Mongstad. Fire av de 33 aksjonistene var blant annet Jone Eland, Viva Lay-Leng M. Ong, Lena M. Østerhus og meg selv Kaisa Dahl fra Stavanger Natur og Ungdom.

Bussen til Bergen gikk 17:15 fra Stavanger bussterminal, og beskjeden om at vi skulle resie fikk jeg en time før dette. Da var det bare å hive i bagger og pakke effektivt, fornuftig og raskt.

5 timer etter. Vi er i Bergen! Joho!
Vi ble hentet av Kenneth. Han fulgte oss til lokallagshuset til Bergen Natur og Ungdom. Det var et av de gamle sjøhusene ved kaien. Måtte gå opp noen trappetrinn, og man kunne nesten kjenne kvalmen sige inn fordi golvet var så utrolig skeivt. Men det var et søtt lokallagshus^^

Spenningen økte da jeg så noen av de andre aktivistene lå slengt i sofaen der inne. Vi hadde et kort møte ang. regler og rettigheter. Det var skremmende spennende. Etter det var det ikke mye annet å gjøre enn å pakke seg godt inn i soveposen.

Klokken 04.30 dagen etterpå ble vi vekket. Vi fikk såvidt kledd på oss og pusset tennene før vi hadde et morgenmøte. Vi organiserte oss. Jeg følte meg som en maur. En av mange millioner maur som skulle ut i krig. Organiserte maur, klar til å angripe. Vi fikk beskjed om at Stavangerfolket skulle sitte på med Bård Lahn. Det passet meg ypperlig, i og med at jeg aldri har fått sjangsen til å kommunisere med vår egen leder. Fantastiske Bård. Svigermors drøm.
Rett etter møtet bar det i vei i en stor varebil.

1 time. Vi ankommer Mongstad.
Fyttisvartebananskalldunk. Alle mennesker skulle ha hatt muligheten til å se noe så stort. Det så ut som et annet univers. En diger_liten by! Da vi kom var det fortsatt mørkt og du kunne ikke se de fæle trekkene ved et oljeraffineri, men dette var "dekorert" med MASSE lys.

Men det var definitivt ikke like fint da lysene ble slukket og dagslyset lyste opp de mekaniske og kalde formene av gasskraftverket på Mongstad.

Bård slapp os fire av, nesten i fart, utenfor "hovedporten" til Mongstad. Der ventet vi på de andre ungdommene som skulle akjonere ved denne posten. Etter noen få minutter var alle på plass (ikke alle 33, men et utvalg) utenfor porten. Vi la ned noen sitteunderlag, andre satt seg på busker som grodde opp rett unger porten mens andre gjorde som en ekte aksjonist, og satt seg rett på bakken. Det var mørkt, kaldt, og det tok lang tid før politiet kom. I mellomtiden underholdte vi medier fra Hordaland, med sang og slagrop.

Det skal bli hardt å bo der du bor når det blir klimaendringer på jord Alikevel vil Statoil bygge mer av gasskraftverk, av gasskraftverk av gasskraftverk som forurenser Vi vil ikke ha gasskraft på Mongstad Vi syns det er helt uaktuellt at det blir bygget helt uten rensing Nå står vi sammen mot gasskraftverk!

Da politiet kom etter fire timer, var det opphold og blå himmel. Jeg hadde fått pissa på et område bak en bygning. Haha. (Håper det ikke var overvåkningskamera der, da.) Jeg hadde fått varmen tilbake i beina og følte meg på topp! Jeg kunne godt sitte der noen timer til. Det skulle jeg kanskje ikke sagt, for før jeg visste ordet av det var politiet borte og vi satt det i over to timer til. Da kom det en gjeng med politifolk og gav oss en oppfordring til å dra frivillig på to miutter. Ingen reiste seg. Vi var klar over konsenkvensene. Men vi var og er også klare over konsenkvensene for hva som vil skje hvis det ikke kommer renseanlegg på Mongstad.

6 1/2 time utenfor Mongstad.
De tok en nøkkel-strips rundt armen vår og merket oss med nummer. Politiet bar oss, en etter en inn i politibiler, mens de andre som satt igjen sang på strofene jeg skrev ovenfor. Så bar de meg. "Det er bra dere er lette", sa den ene politimannen som bar meg. "Vel, jeg har ikke spist på nesten 7 timer så." Da lo de. For kommunikasjonen mellom aksjonistene og politifolkene var veldig bra. Vi gjor ingen motstand bortsett fra å gjøre oss tunge, og nekte å gå.

Her er meg som blir tatt av de hyggelige politimennene.

De fleste akjsonistene ble plassert i vanlige person-politibiler, eller slike hvor alle de "kriminelle" blir plassert sammen i et slags bakrom. Men jeg, Viva, Helga, og to aksjonister fra Bergen ble plassert i politibilder hvor vi måtte sitte i hver vår celle. Det var en helt bisarr opplevelse. Veggene var hvite, vi hadde vært vårt vindu som hadde gitter foran seg, slik at man måtte konsentrere seg får å se noe som helst.
Ikke nok med det, men rommene var så små at jeg så vidt klarte å bevege meg. Jeg klarte ikke å legge beina i kors en gang. Det var en slags kikkeluke i døra som gjorde meg bekymret. Jeg følte at uansett hva jeg gjorde så var det en slem politimann som så meg. Jeg følte meg 100% kriminell. Så sovnet jeg.

Avhøret gikk helt flott. Hun som avhørte meg var kjempekoselig og stilte ikke for mye skremmende spørsmål. Jeg svarte på det jeg måtte svare på, og ellers var det opp til meg selv. Jeg fikk et forelegg på 7000kr eller fengsel i 14 dager, så kunne jeg ta med papirene, og gå.

Merry New Year.

2007-01-01T16:17:00.000-08:00

Knis. Merry new year^^

Gårdagen var utrolig koselig. God mat, gode venner, fin utsikt. Ja, hva mer trenger man egentlig? Vi var hos Heddi (som er en av verdens mest fantastiske vesen.)
Ett år har gått, og vi vandrer inn i år 2007! Wild.

Sitter å leser blogger, og jeg ser at Henrik har laget en fantastisk liste over bra ting i 2006, og er enig i mye av det. Fikk lyst til å lage en sånn liste jeg også, men pga dårlig hukommelse og dårlig bedømmelsesevne lar jeg være.

MEN jeg husker å ha kjøpt "Me and you and everyone we know" og det er definitivt det beste kjøpet jeg gjorde i 2006. En bedre film skal man lete lenge etter. Jeg blir gal av å se på den, fordi jeg ser meg selv i alle karakterene. Unge og gamle. Det er liksom det den handler om da, unge og gamle. Måten man skal håndtere kjærligeten på. Det er så vakkert.
Miranda July, en av verdens mes sjarmerende kvinner, har skrevet manuset og ressigert filmen. Hun spiller også en av hovedrollene og gjør den utrolig bra.
Den anbefales på det sterkeste.

Rob (ca 5 år) og Peter (ca 15 år) er to av karakterene. Den ene scenen er helt utrolig. De to brødrene sitter og chatter med en de tror er en kvinne. Og Peter skal la Rob bestemme hva de skal skrive til henne:

Robby: "I want to poop back and forth"
Peter: "What? What does that mean?"
Robby: "Like, I'll poop into her butthole, and then she'll poop it back, into my
butthole. And then we'll just keep doing that, with the same poop."
Peter: "Oh my God. I'm going to put that! I want to poop back and forth. Oh God,
she's going to think we're a crazy, pervert person!:D"
Robby: "No, tell it like how I said it.."
Peter: "No. Then she'll never write back, Robby. We have to sound like we're a
man. It's just lame, it's stupid."
Robby: "But you said I could do half, but you have done all of the before this."
Peter: "Yeah, whatever, we're probably going to be arrested. What do you want
to put?"
Robby: "Like how I said it."
Peter writes: "I'll poop into your butthole, and then you'll poop it back, into my
butthole. And then we'll just keep doing that, with the same poop.."
Robby: "..Forever."

Jula varer helt til påske?

2006-12-27T16:23:00.000-08:00

Jula har vært fin den. Likte at jeg ikke var så anspent i år. Jeg følte meg ikke som en gjerrig drittunge som ikke kunne vente med å gå fra matbordet for å hive meg over pakkene. Jeg likte følelsen av å kunne utsette. Tida gikk sakte (som den alltid gjør på denne tiden av året) og jeg ventet. Ikke på å pakke opp gaver, men på å få meldinger fra andre som skulle si "takk", "god jul", "takk for et fint år", "gla i deg" osv. Fikk noen slike meldinger i løpet av dagen, blant annet fra folk jeg ellers ikke hører så mye fra. Det varmer.

Oppakkingen var koselig den, selvsagt. Det skadet neppe å spare på iveren.
Jeg gråt da jeg pakket opp den store konvolutten jeg hadde fått av pappa. Jeg hadde lenge spekulert hva jeg skulle få av han. En reise til Cuba. Herrejemini hvor jeg gleder meg.

St. John's Hotel Havana. Her skal vi bo! Gee! Turen inkluderer kajakkturer og utflukter til Trinidad og andre steder.

En annen gave som fikk tårene til å trille var gaven fra Henrik. Hvem kunne trodd at gutten kunne være glup og romantisk på samme tid? Jeg åpnet en pakke, som så ut til å være en cd, og det var det selvsagt. Å det var den nye plata til Laleh(: Sweet. Så åpnet jeg en konvolutt. Oppi der lå det et pappkort. Et gavekort. Nakke- og rygg massasje i en time. Du kan troooo jeg trenger det. Geesus. I do.
Sist men ikke minst. En lapp, dekorert med Henriks guttete håndskrift. "Du syns vel det var lite. Det syns jeg og. Derfor har jeg kjøpt deg en DBS-sykkel fra 1930, som jeg pusser opp." Jeg har ønsket meg en gammel sykkel lenge nå. Den gutten er den beste gaven på jord. Han får hjærtet mitt til å hoppe raskt og rolig på samme tid. (...)

Av tante Siri (den mest brilliante), fra Oslo, fikk jeg ei geit. Indeed, du hørte riktig. Jeg fikk en geit i mitt navn, og den sendes til en familie en plass i verden og brødfør denne familien i mange år. Jeg skal få oppdateringer underveis.
Jeg er så glad på mine egne vegne at jeg ser på dette som en av de beste gavene. Å kunne få- og igjen gi noen andre muligheten til å leve et bedre liv.

Denne julen har vært den beste siden familien min fikk knute på tråen.

Fjortisser og Emuer er en ting..

2006-12-18T02:43:00.000-08:00

..fjemoer (en blanding av fjortiss og emo?) er noe helt annet.

Jeg mener; har vært inne på nettsidene http://blink.dagbladet.no/? Her finner man selvfølgelig alle slags mennesker. Mennesker med musikksmak, og folk som likner deg selv, fjortisser som snakker om hvor deilig det er å ha sex, emoer som legger ut bilder av seg selv med blod og gørr o.l.

Det som irriterer meg mest er når jeg trykker rundt på venneslista mi, og forstsetter å ro meg ut i det uendelige, helt til jeg ender opp med en profil som er så fullpakket, og så utstæsjet med glitter, farger og sitater som "You can hate me, but not ignore me."
Jeg hater å inrømme at jeg kjenner denne personen, eller hvet hvem hun/han er. Det er flaut å si at hun/han bor i fødebyen min, og at hun ikke er den eneste bimbo-wannabe-playmate-chic'en som bor der.
Blink er full av disse "pimp"-profilene som er så pynta på og så liksomsøtt at bare synet av profilen kunne drept en diabetiker.
Det er like morsomt/skremmende hver gang jeg trykker meg inn på "Filer", som er en mappe på profilen. Her legger disse gyselige menneskene ut halvpornografiske bilder av seg selv, og mener selv at "hallo? hva faen feiler deg? det er jo bare litt lårhud og utrigning? har du fritidsproblemer, eller" Hvis du prøver å kommentere en av disse bildene så er du doomed. Dvs; hvis du prøver å kritisere, eller fortelle din indre mening om bildene. Det skal ikke mye til for at disse menneskene (spessielt jenter mellom alderen 14-17 år) klikker vinkel på deg og febrilsk prøver å fortelle deg at du har problemer, og at det er deres kropp og at de er stolte av det de er osv. Hadde du derimot (for morro skyld) fortalt vedkommende at "dæven så pulbar du er, da!!!!oneone1!!one Hva skjer a?" Da hadde tonen vært en helt annen.
De har nemlig glemt at internett er uforutsigbart, og at ALLE slags mennesker leser profilen. Men selvfølgelig folkens, du skal holde munn hvis du ikke har noe fint å si. (Haha).

Det skjedde en gang at jeg kommenterte et bilde av en såkalt bekjent. Da sa jeg bare; "Er dette sunn pr? Er det ikke mange 50-åringer som sikler? Hvorfor legger du slike bilder av deg selv ut på nettet? Du er jo bare 15blablabla."

Hun svarte noe i denne duren; "Ka i hælvetta e det som feile dæ? Har du fritidsproblema? Kan du se tel hælvetta å gjøre no anna enn å kristizzere mæ!!! Æ gjør ka fan æ vill, å det e nu bære litt hud!!!!!! SATAN!!"

Jeg bare: 0_o
Så sa jeg helt uten videre, nokså usaklig; "Jeg skal legge ut et bilde av underlivet mitt å forvente at ingen kommer til å legge igjen en negativt ladet kommentar.."

Mer hørte jeg ikke fra henne..

Frekt å legge ut bilde, jeg vet. Men internett, er internett.
Dette er riktignok ikke et ille bilde, og det var heller ikke det jeg kommenterte, men det hadde jentungen fjerna XD

2006-11-24T03:23:00.000-08:00

For akkurat ett år siden satt 1mka, og 1mkb spredt rundt omkring i skolebygget, for da var det nemlig filmvake.
For akkurat ett år siden ble det offisielt at Henrik og jeg var kjærester^^
Han er verdens søteste og snilleste. Han er et kosedyr uten grenser. Han er hjelpsom og omtenksom. Av og til er han høyrøstet og seriøs, ofte snakker han som en treåring og da finnes ikke seriøsitet. Han er liksom alt^^ Altmuligmannen.

I kveld skal vi spise på en Italiens restaurant! Nommi. Det skal smake.

Jeg håper det blir flere år. Hvem vet? Kanskje jeg en dag blir Kaisa Sanne Kristensen(:

Paranoid2k3

2006-11-22T05:16:00.000-08:00

I et par måneder nå har jeg gått rundt med en liten kul på halsen, ganske nært øret. Jada, jada, der er kjertelen min, den er sikker hoven:p Men litt lenge? Et par måneder?
Vel, poenget mitt er at jeg har nemlig fått en liknende kul på samme side av kroppen (høyre, that is), nede ved hoftepartiet, i lysken så og si. Det vel også en kjertel. Men denne er skikkelig vond! Ikke når jeg rører meg, men når jeg kommer borti den, klør meg eller liknende. Jeg er kanskje litt hypokonder av meg, men hallo. I worry!

Noen forslag på hva det kan være? :p

2006-10-27T07:33:00.000-07:00

Natt til 25.oktober døde bestemor.

Hun hadde for et par dager siden sovnet inn i en slags koma.
Øynene hennes var igjen, og hun gapet og surklet og haddevanskeligheter for å puste. Legene torte ikke røre henne fordi hunvar nå blitt like sårbart som et lite spebarn. Et lite vrikk og hun kunne kollapse. Tante Trine var der og pappa var der. De skulle vente til tante Siri skulle komme før de skulle gjøre rent i sengen hennes.
Etter en stund kom Siri med fly fra Oslo, og der satt de; bestemor og de tre barna hennes. Da legene løftet henne opp åpnet hun brått øynene og gapet, men hun sa ikke et ord. Øynene ble hvite, hun tok to lange inn- og utpust. Så døde hun. Fredelig, med alle sine små til stede.

Kvasse kanter

2006-10-15T04:00:00.000-07:00

Bestemor har alltid vært en sprek og glad dame, som elsker å reise å oppleve nye ting og møte nye mennesker. Hun og bestefar hadde en leilighet i India som de besøkte now and then. Bestemor har en bror som også liker å reise, men det blir ofte smådiskusjoner om hva de skal gjøre når de kommer til utlandet. Broren(Petter) vil være fjollete, gammel mann å ligge i solen å se på eldre damer i badedrakt. Bestemor vil oppleve. Jeg synes det er fint at kvinnemennesket ønsker å oppleve nye ting, som om hun aldri har opplevd noe i løpet av sine godt over 70 år.

Kanskje det er en grunn til at bestemoren min fikk navnet Liv.

Liv betyr vern, beskyttelse eller bare liv. Liv er "vil" baklengs. Og min bestemor vil. Hun er et sta menneske som vet hva hun vil.

Bestemor Liv har glaget over smerter i hoften i ganske mange år.

Hun har alltid likt å gå lange turer etter et par frokostskåler med frukt og yoghurt. Men av og til slo en ustyrlig smerte til, og foten låste seg.
I flere år har hun trasket rundt med denne uforutsigbare smertegreiene.
En dag for noen måneder siden falt hun bare om, og klarte ikke å gå på benet mer. Det som hun lenge hadde trodd var en bagatell av en slitasjegikt, skulle straks bli noe langt mer alvorlig.
Hun var hos legen flere ganger, midt på natten,
og legen sendte henne hjem med pillebokser i hendene, gang på gang.
Pappa, tanter, onkeler, min mor og meg selv ba henne om å oppsøke
flere leger for å høre på deres meninger, men hun aktet å stole på fastlegen.

Da mamm var hos farmor for første gang på en stund etter at bestefar døde,
fikk hun se hvor dårlig hun egentlig var. Mamma ønsket å få henne sendt rett på et sykehus til e annen lege,
og det ble gjort. Svare hun fikk derfra var ikke overraskene. Det var slettes ikke leddgikt eller slitasje.
Det var det underlige fenonemet kreft. I dag ligger bestemor på sykehuset, med en svulvt på hjernen, nesten uten taleevner, helt slapp i hele kroppen, hun er kvalm konstant, ser syner og har mareritt.
Javisst forventer vi at de gamle dør og de unge gror. Men der er så bitende irriterende å tenke på at alt dette kunne ha vært forhindret. Vi kunne sendt bestemor til en lege straks hun kjente smertene, og fått skjekket henne grundig. Bestefar døde også av en slags kreft, men dette ble oppdaget veldig tidlig, å han levde mye lengre enn han kanskje kunne ha gjort. Bestemor kunne ha blitt minst 100 år. Det er jeg sikker på.

Vi har alltid hatt et ganske anspent forhold. Da jeg var knøtteliten bodde gamlingene i Kristiandsand og vi var der trutt og ofte. Da jeg ble eldre ble forholdet småkynisk. Jeg var glad i dem og de i meg, men det var ikke et klassiskt besteforeldre/barnebarn-forhold. De flyttet til Stavanger og jeg mistet lysten til å dra til dem.

Bare etter at bestefar døde har jeg og bestemor kunne snakke sammen normalt, hun klemte meg varmt og strøk meg i håret. Hun var ikke like kald som hun tidligere hadde vært.

Jeg glemmer ikke da hun lå i sengen hjemme og jeg satt ved siden av henne. Hun så på meg, vrengte seg i smerter, klaget over kvalmen, men til tross for dette sa hun

"Jeg er så utrolig lykkelig"

Uhu. Jeg følger strømmen.

2006-10-08T09:12:00.000-07:00

Nå fikk jeg blog. Ingen tvingte meg, jeg følte rett og slett bare for å følge strømmen.

Jeg har ingen framtidlige planer om hva jeg kommer til å skrive her, men kanskje noe interessant i ny og ned.

Hvem leser bloggene til folk, egentlig? Jeg har lest en hel blog én eneste gang, og det var ikke det mest interessante. But I'll give it a try anyway.

"Bare døde fisker følger strømmen"