Sivil ulydighetsakjson

I går, tor. 18.01, aksjonerte 33 miljøaktivister mot forurensende gasskraftverk på Mongstad. Fire av de 33 aksjonistene var blant annet Jone Eland, Viva Lay-Leng M. Ong, Lena M. Østerhus og meg selv Kaisa Dahl fra Stavanger Natur og Ungdom.

Bussen til Bergen gikk 17:15 fra Stavanger bussterminal, og beskjeden om at vi skulle resie fikk jeg en time før dette. Da var det bare å hive i bagger og pakke effektivt, fornuftig og raskt.

5 timer etter. Vi er i Bergen! Joho!
Vi ble hentet av Kenneth. Han fulgte oss til lokallagshuset til Bergen Natur og Ungdom. Det var et av de gamle sjøhusene ved kaien. Måtte gå opp noen trappetrinn, og man kunne nesten kjenne kvalmen sige inn fordi golvet var så utrolig skeivt. Men det var et søtt lokallagshus^^

Spenningen økte da jeg så noen av de andre aktivistene lå slengt i sofaen der inne. Vi hadde et kort møte ang. regler og rettigheter. Det var skremmende spennende. Etter det var det ikke mye annet å gjøre enn å pakke seg godt inn i soveposen.

Klokken 04.30 dagen etterpå ble vi vekket. Vi fikk såvidt kledd på oss og pusset tennene før vi hadde et morgenmøte. Vi organiserte oss. Jeg følte meg som en maur. En av mange millioner maur som skulle ut i krig. Organiserte maur, klar til å angripe. Vi fikk beskjed om at Stavangerfolket skulle sitte på med Bård Lahn. Det passet meg ypperlig, i og med at jeg aldri har fått sjangsen til å kommunisere med vår egen leder. Fantastiske Bård. Svigermors drøm.
Rett etter møtet bar det i vei i en stor varebil.

1 time. Vi ankommer Mongstad.
Fyttisvartebananskalldunk. Alle mennesker skulle ha hatt muligheten til å se noe så stort. Det så ut som et annet univers. En diger_liten by! Da vi kom var det fortsatt mørkt og du kunne ikke se de fæle trekkene ved et oljeraffineri, men dette var "dekorert" med MASSE lys.



Men det var definitivt ikke like fint da lysene ble slukket og dagslyset lyste opp de mekaniske og kalde formene av gasskraftverket på Mongstad.



Bård slapp os fire av, nesten i fart, utenfor "hovedporten" til Mongstad. Der ventet vi på de andre ungdommene som skulle akjonere ved denne posten. Etter noen få minutter var alle på plass (ikke alle 33, men et utvalg) utenfor porten. Vi la ned noen sitteunderlag, andre satt seg på busker som grodde opp rett unger porten mens andre gjorde som en ekte aksjonist, og satt seg rett på bakken. Det var mørkt, kaldt, og det tok lang tid før politiet kom. I mellomtiden underholdte vi medier fra Hordaland, med sang og slagrop.

Det skal bli hardt å bo der du bor når det blir klimaendringer på jord Alikevel vil Statoil bygge mer av gasskraftverk, av gasskraftverk av gasskraftverk som forurenser Vi vil ikke ha gasskraft på Mongstad Vi syns det er helt uaktuellt at det blir bygget helt uten rensing Nå står vi sammen mot gasskraftverk!

Da politiet kom etter fire timer, var det opphold og blå himmel. Jeg hadde fått pissa på et område bak en bygning. Haha. (Håper det ikke var overvåkningskamera der, da.) Jeg hadde fått varmen tilbake i beina og følte meg på topp! Jeg kunne godt sitte der noen timer til. Det skulle jeg kanskje ikke sagt, for før jeg visste ordet av det var politiet borte og vi satt det i over to timer til. Da kom det en gjeng med politifolk og gav oss en oppfordring til å dra frivillig på to miutter. Ingen reiste seg. Vi var klar over konsenkvensene. Men vi var og er også klare over konsenkvensene for hva som vil skje hvis det ikke kommer renseanlegg på Mongstad.

6 1/2 time utenfor Mongstad.
De tok en nøkkel-strips rundt armen vår og merket oss med nummer. Politiet bar oss, en etter en inn i politibiler, mens de andre som satt igjen sang på strofene jeg skrev ovenfor. Så bar de meg. "Det er bra dere er lette", sa den ene politimannen som bar meg. "Vel, jeg har ikke spist på nesten 7 timer så." Da lo de. For kommunikasjonen mellom aksjonistene og politifolkene var veldig bra. Vi gjor ingen motstand bortsett fra å gjøre oss tunge, og nekte å gå.

Her er meg som blir tatt av de hyggelige politimennene.

De fleste akjsonistene ble plassert i vanlige person-politibiler, eller slike hvor alle de "kriminelle" blir plassert sammen i et slags bakrom. Men jeg, Viva, Helga, og to aksjonister fra Bergen ble plassert i politibilder hvor vi måtte sitte i hver vår celle. Det var en helt bisarr opplevelse. Veggene var hvite, vi hadde vært vårt vindu som hadde gitter foran seg, slik at man måtte konsentrere seg får å se noe som helst.
Ikke nok med det, men rommene var så små at jeg så vidt klarte å bevege meg. Jeg klarte ikke å legge beina i kors en gang. Det var en slags kikkeluke i døra som gjorde meg bekymret. Jeg følte at uansett hva jeg gjorde så var det en slem politimann som så meg. Jeg følte meg 100% kriminell. Så sovnet jeg.

Avhøret gikk helt flott. Hun som avhørte meg var kjempekoselig og stilte ikke for mye skremmende spørsmål. Jeg svarte på det jeg måtte svare på, og ellers var det opp til meg selv. Jeg fikk et forelegg på 7000kr eller fengsel i 14 dager, så kunne jeg ta med papirene, og gå.