whatever?

Done With You

Denne bloggen vil nå dø. Men det er ikke så trist. For jeg har ordnet meg ny blogg. Ingen vet hvorfor; selv ikke jeg. Men det føles bare rett.

[IARESCIENTISTS]

Cold Water

Av og til så føler jeg at jeg ikke hører hjemme her i Norge. Jeg blir trist å lei av at folk blir satt ut når jeg snakker til ukjente, når jeg tørrprater eller gir dem komplimenter eller bare sier hei. Det er kjemperart, fordi jeg alltid har vært sånn. Jeg er ikke redd for å snakke med fremmede. Det skal jo være hyggelig ment og det skal jo kunne være trivelig, kanskje treffer du på en ny venn. Men her er det ikke slik. De fleste jeg kommer i kontakt med svarer kortfattet eller ignorerer hele greia. Jeg merket det spesielt godt etter jeg begynte som selger. Lenge har jeg vært av de menneskene som løp fordi selgere når de sto ved stand på gaten, i butikken eller når de ringte meg per telefon; i den forbindelse la jeg selfølgelig på eller var uhøflig. Men herregud. Disse folka er bare mennesker. De har en jobb som alle andre, om det er kassen på Rimi eller i klesbutikken du liker. Nordmenn er redd for folk. Ingen skal presse deg til å gjøre noe du vil, men alle mennesker trenger litt oppmuntring eller et enkelt svar. Jeg skal komme med noen eksempler fra jobb. (Jeg advarer om at dette blir en irritert og veldig lang tekst.)

1)
Kaisa: Heisann! Jeg lurer på en liten ting før du trusler forbi? [insert big smile here]
Kunde: Nei, det har jeg IKKE tid til!

Tid? Hvor skal du? Til hytten eller hjem å lage middag? Jeg står her på jobb og spør om å få låne noen få minutter av din tid. Jeg vil ha deg med i Redd Barna! Jeg skal ikke selge deg en bil, eller et kort eller et abbenoment. Jeg vil gi deg sjansen til å høre på det fantastiske jeg har å si. Vi har i løpet av to år sendt 6,7 millioner barn i trygge skoler. Vi har 100 000 støttespillere i Norge hvorav 20% er studenter! De har lavere inntekt enn noen i hele Norge. Hvis de kan, så kan du. Ingen med middagsbordet kommer til å slakte deg fordi du har meldt deg inn i verdens største, uavhengige organisasjon for barn. Men bare løp du. Jeg skal ikke tvinge deg til å prøve noe nytt, selv om du ikke binder deg til noe som helst; det er litt av greia med veldedighet.

2)
Kaisa: God dag! Du, jeg har et pittelite spørsmål?
Kunde: Skal vi liksom hjelpe de der barna? [insert finger pointing at a picture of african children in school]

Svaret er ja. Det er ikke så vanskelig. Dessuten så hjelper vi barn over hele verden, som jeg sa tidligere. Norge er også en del av verden, er det ikke? Vel. Vi har faktisk 27 prosjekter i Norge som går ut på å hjelpe barn i konfliktrammede hjem, vi sørger for å få stoppet hele femten tusen søk på barnepornografi på nettet. Alle barn har rettigheter og hvis ikke du vil høre på hva jeg sier så kan du i grunn bare reise av gårde å se på nyhetene om alt det jævlige som fåregår, så kan du sitte der i bekmørket og spise potetgull og godte deg mens barna dine sover trygt i sengene sine til de igjen skal stå opp å gå på skole, som de faen ikke setter pris på.

3)
Kaisa: Hei, du. Jeg undrer på en sak.
Kunde: Ja, hva lurer du på da?
Kaisa: Vel, jeg lurer på om du vet hva en Peppes Pizza koster?
Kunde: Tja. Rundt 200kr?
Kaisa: Akkurat. Hadde jeg nå gitt deg valget om å kjøpe en Peppes Pizza eller å sende tre barn i et konfliktrammet område på skole, hva hadde du valgt da?
Kunde: Det er jo i grunn et ganske enkelt valg.
Kaisa: Ja! Er det ikke? Du har faktisk muligheten til å gjøre akkurat det. Velg bort den ene pizzaen i måneden også kan du heller bidra til at noen får en bedre hverdag. Tenk at i Norge koster det faktisk 300 000kr å sende tre barn på skole, mens i Etiopia koster det 75kr for et barn å gå på skole et helt år, med bøker, utstyr, et varmt måltid og trygge skoleveier. Det er jo helt utrolige forskjeller, ja?
Kunde: Ja. Det er ganske villt.

Her kommer den delen av jobben min som er vanskeligst. Vil kunden faktisk bli med? Vet du hva? Av og til så gir jeg faen. Kunden har stoppet og hørt på meg i under ett minutt og det er verdt gull. Jeg setter pris på disse menneskene som kan se dette øyeblikket fra mange vinkler. Hør på meg; jeg krever ikke mer.

Det var bare noen eksempler fra hvordan min hverdag kan se ut. For å gi et bilde av hvor mye jeg er hatet av mange så skal jeg fortelle dere om en gang jeg skulle gå tidlig fra jobb. Jeg kledde på meg jakken og skulle finne busstoppet. Jeg sto ved siden av standen og spurte den første damen som gikk forbi meg. "Du! Vet du hvor bussen går fra?" Hun var på vei ut døra mens hun ristet på hodet, og jeg ble stående paff i noen få sekunder. Hun tar en liten usving og kommer med hodet såvidt inn i gangen. Hun ser på meg og ler litt. "Den går fra et busstopp rett bak bygget."
Det virker som om folk er så redde for å bli manipulert og backstabbed at de ikke orker å høre på noen lenger. Og dette påvirker meg også utenfor jobben. Sikkert fordi jeg er blitt så vant til det, og at jeg nå legger merke til det.

Jeg føler meg ikke som en nordmann. Det er ikke lov å flørte. Flørt er et begrep som er totalt misforstått her i Norge. Det trenger ikke å være noe seksuellt ladet over en flørt. Jeg flørter med eldre, med barn og med dyr. Det er bare snakk om å lytte og bruke kroppspråk. Det er snakk om dialog og samarbeid. Selv om jeg forteller deg at hunden din er fin, så betyr det virkelig ikke at jeg vil ta verken deg eller bikkja di bakfra. Jeg er klarer bare ikke la vær.
En gateprest som var innom det ene kurset jeg tar (Home-Start) sa noe fint. Han refererte til Tor Sigaas;

"Det ligger en hemmelighet gjemt i livet selv. Det er ved å gi av ditt liv, at livet blir større og mer intenst. Det menneske som holder alt for seg selv og sine nærmeste, forblir et fattig menneske. Vi holder hverandres liv mellom våre hender."

Det er så sant. Tror du ikke hun søte dama som jobber bak disken i butikken du handler i hadde hatt godt av et kompliment eller bare litt koselig tørrprat i ny og ne? Har du kanskje ikke tenkt over alle de menneskene du går forbi hver dag, mens du ser ned i bakken. Hvorfor er vi så redd for øyenkontakt og for å sende hverandre et lite smil? "Vi holder hverandres liv mellom våre hender." - Det er bare snakk om sekunder, eller minutter av din tid til å gjøre noen andres da pittelitt bedre. Vi tilbringer heller evigheter med timer i ensomhet foran datamaskinen og skriver til hverandre og gir hverandre komplimenter på Facebook. Kan vi ikke bare åpne kjeften og få det ut mens vi ser hverandre? Til kjente og ukjente. Ingen blir lei seg eller såret av å høre noen gode ord eller se et glimt av et smil, og du trenger i hvert fall ikke være redd eller flau over å være den som gjør det! Men faen ta, av og til føler jeg meg som en idiot når jeg kaster meg ut i det og er grei. Det er så sjelden kost for noen at de rett og slett blir litt paffe eller ser på meg som om jeg var en løgnhals eller falsk jævel. Jeg gir ikke komplimenter til fremmede uten å mene det; hva i faen er vitsen med dét?

Go Home, Get Down

Jeg er hjemme i Stavanger for øyeblikket. Alt står stille her samtidig som jeg føler at jeg ikke henger med i det hele tatt. Rart å tenke på at jeg allerede har bodd i Trondheim siden august.
Kom hit rett før helgen og det har skjedd litt av hver allerede. Jeg har klippet og farget håret; klar for sommerværet. Jeg har vært i konfirmasjon til stesøster Line Bettina og jeg har slappet av hjemme. Morsomste er at alle søskene mine har vært samlet igjen. Det skjer ikke så ofte. Marina kom fra statene, Jim fra Bodø og Pia fra Harstad. Lena bor her og jeg kom flyvende fra Trondheim. Veldig kjekt å se gjengen igjen! Mamma kom hjem i morges etter å ha hentet bestemor i Sortland. Hun sitter akkurat nå ovenfor meg i stuen og snakker tull og tøys. Hun teller biler, lurer på nårtid vi skal hjem og spør hvor Polly er når hun sitter rett ved siden av henne. Polly er mammas kallenavn, så vet dere det. Det er fjernt hvordan noen kan bli så fortapt i sine egne minner. Hukommelsen svikter og hun spør meg stadig om jeg er Pia eller Kaisa. Det er som om hun er ruset. Virker helt fjernt fra det virkelige liv. Hun spør mamma nårtid hun skal trusle hjemover. Hun er totusen kilometer hjemmefra; LYKKE TIL BESTEMOR. Hehe. Jeg skal ikke le av det, men det er på sitt vis veldig tragikomisk.

Nok om bestemor. Jeg er dødsfornøyd med håret. Ferskenhår, sukkersøtt, feminint og lekent. Jeg har forresten ikke lagt noen planer før jeg kom hit, så det blir litt dødtid. De fleste vennene mine er flyttet over land og strand, mens noen går på skole eller jobber på dagtid. Så det blir mye tid avsatt til familiekos.
Jeg savner Andreas, though. Jeg trodde ikke jeg skulle få tid til å savne han, men jeg savner han når jeg skal legge meg. Pia har tatt plassen hans de to siste kveldene, men dere skjønner vel sikkert at det ikke blir det samme. Jeg savner silkehuden og pjuskehåret. Jeg savner at jeg må slite meg opp om morgenen og dra på jobb mens han ligger å porker i sengen. Hehe. Finingen. Men herregud, nå tar jeg meg selv i å være kjempeklissete. Det skal vi ikke ha noe av! Jeg liker best å være klisjé på den subtile måten.
Skal ikke prate så uhorvelig mye tull og tøys, så jeg legger ut noen bilder.
Er det forresten noen som fortsatt leser bloggen min?

1) Mitt nye sommerhår.
2) Pia og meg på vei til konfirmasjon
3) Hilde Britt og konfirmanten Line Bettina

GRUS

Grus er et gatemagasin her i Trondheim og fåes også i Tromsø. Jeg fikk tilbud av en venn om å stå modell for en fashionserie han skulle ha til magasinet. Jeg takket selvfølgelig ja og satset på at jeg, sammen med en mannlig og en kvinnelig modell, kunne gjøre en god nok jobb. Det verste som finnes må jo være å gjøre sin første shoot som skal publiseres og føle at det gikk pissedårlig. Jeg hadde god tro på at det gikk bra etter shooten. Vi skulle for det meste reklamere for undertøy. Som dere sikkert har sett på de tidligere bildene er Lars Brønseth (fotografen) en fyr som er glad i å vise frem sterke sider ved kvinnelige modeller og er ikke redd for at det skal lukte litt seksualitet av bildene. Jeg synes det er skamtøft. Vi to jentene skulle altså være de dominerende i denne serien, mens mannen var vår slave. Jeg har ventet på å se resultatet i en evighet og endelig fant jeg meg selv i GRUS på nett. Det eneste jeg er drittlei meg for, er at de har prestert å skrive navnet mitt feil. Kaisa.. ikke Kaia? Bah. Men, men! Forhåpentligvis byr det seg nye sjanser her i livet. Jeg er i alle fall kjempefornøyd! Resultatet kan dere se over nett [her]. For dere som er i Trondheim; plukk med dere magasinet i byen! Fred og kjærleik.

Foto av Lars Brønseth
Soundtrack: Queen Adreena - Wolverines

I Remember

I Remember av Mats Taugard

Jeg har en visdomstann, som bare MÅ ut. Jeg tror den har fått en infeksjon. Ikke tannen selfølgelig, men tannkjøttet. Føler meg tidvis lam i halv trynet. Kjeven gjør vondt. Hodet knaker. Smilet mitt, som vanligvis varer ganske lenge (om ikke konstant), er bare utholdelig i noen få sekunder før jeg gjerne heller vil gråte. Dette har nå pågått i tre, fire dager. Mandag rives den forhåpentligvis ut. Lystgass står på ønskelisten. Dette koster min stakkars far totusen spenn. Jævla ubrukelige tann.

Easter Soft Crayon

Av Linn Heidi Stokkedal
Soundtrack: Explosions In The Sky - First Breath After Coma

Min første påske i Trondheim, uten noen form for blodsbånd i nærheten av meg, er nå over. Den har vært avslappende. Ingen jobbing. Ingen stress. Ingen regn. Bare kos; mest hjemme, litt ute. Andreas er forøvrig en kjempegod samboer og jeg nyter hvert eneste sekund av hans nærvær. Vi har ikke hatt mye penger, men er med jevnt og trutt på sammenkomster og har tatt i bruk noen gratis hjelpemidler for å trives. For eksempel i dag; da vi tok turen til Ladestien sammen med våre gode naboer, Stina og Simon. Vi gikk noen timer og tok en del flotte bilder. Skal poste noen etter hvert. (Akkurat nå er jeg bare så narsissistisk at det bare er postet bilder av meg uten tøy på kroppen. Men det kan vi snakke om siden.) Jeg er bare så fornøyd med det livet som er litt hardt og økonomisk tungt til tider her i Trondheim. Det er en stor kliské å si det, men bare fordi jeg har Andreas der next to me, så føles alt mye, mye lettere. Ellers har jeg klart å pådra meg urinveisinfeksjon (igjen) denne påsken. Dette er altså femte gang på under 1 1/2 år. Noe er galt, men det stresser vi ikke med nå. Stavanger ligger å venter på meg, og jeg kommer sørover 23 april; da håper jeg det er duket for grillfest, folkens! Jeg forventer ikke mindre enn som så!
God april, kvinner og menn.
Fred ut.