Cold Water

Av og til så føler jeg at jeg ikke hører hjemme her i Norge. Jeg blir trist å lei av at folk blir satt ut når jeg snakker til ukjente, når jeg tørrprater eller gir dem komplimenter eller bare sier hei. Det er kjemperart, fordi jeg alltid har vært sånn. Jeg er ikke redd for å snakke med fremmede. Det skal jo være hyggelig ment og det skal jo kunne være trivelig, kanskje treffer du på en ny venn. Men her er det ikke slik. De fleste jeg kommer i kontakt med svarer kortfattet eller ignorerer hele greia. Jeg merket det spesielt godt etter jeg begynte som selger. Lenge har jeg vært av de menneskene som løp fordi selgere når de sto ved stand på gaten, i butikken eller når de ringte meg per telefon; i den forbindelse la jeg selfølgelig på eller var uhøflig. Men herregud. Disse folka er bare mennesker. De har en jobb som alle andre, om det er kassen på Rimi eller i klesbutikken du liker. Nordmenn er redd for folk. Ingen skal presse deg til å gjøre noe du vil, men alle mennesker trenger litt oppmuntring eller et enkelt svar. Jeg skal komme med noen eksempler fra jobb. (Jeg advarer om at dette blir en irritert og veldig lang tekst.)


1)
Kaisa: Heisann! Jeg lurer på en liten ting før du trusler forbi? [insert big smile here]
Kunde: Nei, det har jeg IKKE tid til!

Tid? Hvor skal du? Til hytten eller hjem å lage middag? Jeg står her på jobb og spør om å få låne noen få minutter av din tid. Jeg vil ha deg med i Redd Barna! Jeg skal ikke selge deg en bil, eller et kort eller et abbenoment. Jeg vil gi deg sjansen til å høre på det fantastiske jeg har å si. Vi har i løpet av to år sendt 6,7 millioner barn i trygge skoler. Vi har 100 000 støttespillere i Norge hvorav 20% er studenter! De har lavere inntekt enn noen i hele Norge. Hvis de kan, så kan du. Ingen med middagsbordet kommer til å slakte deg fordi du har meldt deg inn i verdens største, uavhengige organisasjon for barn. Men bare løp du. Jeg skal ikke tvinge deg til å prøve noe nytt, selv om du ikke binder deg til noe som helst; det er litt av greia med veldedighet.


2)
Kaisa: God dag! Du, jeg har et pittelite spørsmål?
Kunde: Skal vi liksom hjelpe de der barna? [insert finger pointing at a picture of african children in school]

Svaret er ja. Det er ikke så vanskelig. Dessuten så hjelper vi barn over hele verden, som jeg sa tidligere. Norge er også en del av verden, er det ikke? Vel. Vi har faktisk 27 prosjekter i Norge som går ut på å hjelpe barn i konfliktrammede hjem, vi sørger for å få stoppet hele femten tusen søk på barnepornografi på nettet. Alle barn har rettigheter og hvis ikke du vil høre på hva jeg sier så kan du i grunn bare reise av gårde å se på nyhetene om alt det jævlige som fåregår, så kan du sitte der i bekmørket og spise potetgull og godte deg mens barna dine sover trygt i sengene sine til de igjen skal stå opp å gå på skole, som de faen ikke setter pris på.


3)
Kaisa: Hei, du. Jeg undrer på en sak.
Kunde: Ja, hva lurer du på da?
Kaisa: Vel, jeg lurer på om du vet hva en Peppes Pizza koster?
Kunde: Tja. Rundt 200kr?
Kaisa: Akkurat. Hadde jeg nå gitt deg valget om å kjøpe en Peppes Pizza eller å sende tre barn i et konfliktrammet område på skole, hva hadde du valgt da?
Kunde: Det er jo i grunn et ganske enkelt valg.
Kaisa: Ja! Er det ikke? Du har faktisk muligheten til å gjøre akkurat det. Velg bort den ene pizzaen i måneden også kan du heller bidra til at noen får en bedre hverdag. Tenk at i Norge koster det faktisk 300 000kr å sende tre barn på skole, mens i Etiopia koster det 75kr for et barn å gå på skole et helt år, med bøker, utstyr, et varmt måltid og trygge skoleveier. Det er jo helt utrolige forskjeller, ja?
Kunde: Ja. Det er ganske villt.

Her kommer den delen av jobben min som er vanskeligst. Vil kunden faktisk bli med? Vet du hva? Av og til så gir jeg faen. Kunden har stoppet og hørt på meg i under ett minutt og det er verdt gull. Jeg setter pris på disse menneskene som kan se dette øyeblikket fra mange vinkler. Hør på meg; jeg krever ikke mer.

Det var bare noen eksempler fra hvordan min hverdag kan se ut. For å gi et bilde av hvor mye jeg er hatet av mange så skal jeg fortelle dere om en gang jeg skulle gå tidlig fra jobb. Jeg kledde på meg jakken og skulle finne busstoppet. Jeg sto ved siden av standen og spurte den første damen som gikk forbi meg. "Du! Vet du hvor bussen går fra?" Hun var på vei ut døra mens hun ristet på hodet, og jeg ble stående paff i noen få sekunder. Hun tar en liten usving og kommer med hodet såvidt inn i gangen. Hun ser på meg og ler litt. "Den går fra et busstopp rett bak bygget."
Det virker som om folk er så redde for å bli manipulert og backstabbed at de ikke orker å høre på noen lenger. Og dette påvirker meg også utenfor jobben. Sikkert fordi jeg er blitt så vant til det, og at jeg nå legger merke til det.

Jeg føler meg ikke som en nordmann. Det er ikke lov å flørte. Flørt er et begrep som er totalt misforstått her i Norge. Det trenger ikke å være noe seksuellt ladet over en flørt. Jeg flørter med eldre, med barn og med dyr. Det er bare snakk om å lytte og bruke kroppspråk. Det er snakk om dialog og samarbeid. Selv om jeg forteller deg at hunden din er fin, så betyr det virkelig ikke at jeg vil ta verken deg eller bikkja di bakfra. Jeg er klarer bare ikke la vær.
En gateprest som var innom det ene kurset jeg tar (Home-Start) sa noe fint. Han refererte til Tor Sigaas;

"Det ligger en hemmelighet gjemt i livet selv. Det er ved å gi av ditt liv, at livet blir større og mer intenst. Det menneske som holder alt for seg selv og sine nærmeste, forblir et fattig menneske. Vi holder hverandres liv mellom våre hender."

Det er så sant. Tror du ikke hun søte dama som jobber bak disken i butikken du handler i hadde hatt godt av et kompliment eller bare litt koselig tørrprat i ny og ne? Har du kanskje ikke tenkt over alle de menneskene du går forbi hver dag, mens du ser ned i bakken. Hvorfor er vi så redd for øyenkontakt og for å sende hverandre et lite smil? "Vi holder hverandres liv mellom våre hender." - Det er bare snakk om sekunder, eller minutter av din tid til å gjøre noen andres da pittelitt bedre. Vi tilbringer heller evigheter med timer i ensomhet foran datamaskinen og skriver til hverandre og gir hverandre komplimenter på Facebook. Kan vi ikke bare åpne kjeften og få det ut mens vi ser hverandre? Til kjente og ukjente. Ingen blir lei seg eller såret av å høre noen gode ord eller se et glimt av et smil, og du trenger i hvert fall ikke være redd eller flau over å være den som gjør det! Men faen ta, av og til føler jeg meg som en idiot når jeg kaster meg ut i det og er grei. Det er så sjelden kost for noen at de rett og slett blir litt paffe eller ser på meg som om jeg var en løgnhals eller falsk jævel. Jeg gir ikke komplimenter til fremmede uten å mene det; hva i faen er vitsen med dét?