Den dovne skriver opp det han gjør.

- Finsk ordtak

Jeg skrev på kvitteringer. Masse kvitteringer med små skrift og jeg skrev på post-it-lapper. En liten/stor bunke med post-it-lapper som var nedskrevet med den minste slurvete skrift. Jeg husker ikke nå om jeg skrev bokmål eller dialekt, eller hva de handlet om. Da jeg fant mappen med et evig innhold av tanker, dikt og stiler orket jeg rett og slett ikke lese det. Det er gamle tanker, og det er skremmende å se hva jeg en gang har tenkt om saker og ting. Men jeg fant også som sagt en del stiler; som ikke hadde noe med meg å gjøre. Ganske interessant å lese et par av de, altså. Så slår det meg at jeg en gang var så reflektert og tok meg tid til å gjøre det jeg liker mest; skrive. Det var livet mitt på den tiden; min beste venn, mitt tidsfordriv og hobby. Jeg hadde noe jeg alltid kunne stole på. Det var alltid noe å skrive med og på. Det gledet meg. Jeg fant også en oppbretta spypose fra et fly. Et SAS-fly. Der hadde jeg klart å lete frem en sprittusj fra vesken og funnet frem en spypose(i og med at jeg ikke hadde ark) i setet foran meg. Jeg har ikke lest det. Men det tyder på en iger etter å skrive. Fascinerende synes jeg.

Hvorfor skriver jeg dette? Jo; jeg har ikke et veldig innholdrikt liv for tiden, som fører til en litt kjedelig blogg. Jeg orker vel ikke skrive om den kjedelige skoledagen og den travle dagen på Flisekompaniet. Hva med at jeg legger ut noen av disse eldgamle tekstene? Det jeg lurer på er om det er noen slags interesse av dette? Er det?