Facebook

Se nå her. Facebook er IKKE fantastisk. Henrik sa at jeg ikke kunne lage en profil for så bare å slette den, men hei, hadde det vært bedre om jeg la ut hvor mye jeg hatet facebook uten å ha testet det ut?
OK, jeg skal være ærlig å si at jeg ikke la veldig mye sjel i å prøve meg frem, men jeg fikk 17 mail til dagen og det var nok for meg. Jeg orker ikke. Jeg er allerede regelmessig bruker av Myspace og Blink. På myspace treffer jeg folk jeg kjenner og ikke kjenner spessielt her fra. Blink har jeg fordi jeg gjerne vil holde kontakt med vennene mine i Harstad. Elsk Facebook dere, men jeg synes det var avansert og masete.

Hyperballad

Jeg er ekstremt lei nå. For første gang i hele mitt lange skoleliv er jeg drittlei av timene, drittlei lærere, drittlei friminuttene, drittlei alt. Jeg sitter for første gang på mange år med en kreativ sperre. Aner ikke hva og hvordan jeg skal lage produktene som skal leveres inn. Jeg har fått advarsel om å miste standpunktkarakter i gym, jeg har sunket som bare F i språkfagene, som jeg ellers har vært ganske stø på. Hva skjedde med Kaisa-frøken-skoleflink? Eller i det minste; Kaisa-frøken-skoleGLAD? Ingenting inspirerer lenger.
Det hørtes gjerne litt klagete ut. Men hei; det er jo derfor vi blogger.

Represent Cuba

Øyeblikket vi alle har ventet på. Det er nå jeg skal skrive om min reise til Cuba. Det tok lang tid. Ja. Men det er vel verdt å vente på? Jeg skal ta dere med på en reise, mine damer og herrer. En reise gjennom jungelen, byene og menneskene. Let's do this, y0.

(Kunstpause)

Kap 1:

Jorden spinner. Jorden spinner i samme retning som flyet flyr. Ikke like raskt, men raskt nok til at reisen denne veien vil ta 4 timer lenger enn veien tilbake.
Vi spiser hele turen. Det var som om flyvertinnene elsket å se oss spise. Direkte god mat var det nok ikke. Men det gikk ned. Jeg satt ved vinduet en stund. Det vil si at vi roterte på det, Pia of jeg. Jeg klarte ikke slutte å fasineremeg over de rosa skyene og den knallrøde himmelen.


Kap 2:

Havana. Tørr luft med en essens av kloakk. Der satt vi i en resepsjon i et hotel. Resepsjonen var stor, og møblene var relativt pompøse. St. Johns Hotel. En rødhåret dame kommer delvis løpende inn i resepsjonshallen, hvor vi sitter. Hun har med seg en blokk. Hun ser på oss. Med oss mener jeg pappa, Alice, Line, Hilde, Pia og meg. "Stor gjeng" - kunne jeg se henne tenke. "I guess you're Paul", sa hun med fransk/canadisk aksent.
Hun sa alle navnene. Da hun kom til mitt sa hun "Kaisa. Are you Kaisa? You're not a little boy!" Nei. Det er jeg ikke. Men for henne hadde Kaisa hørtes ut som et guttenavn. "I'm Isabel. And
I'm you guide for this kayak tour", sa hun og smilte.
Jeg elsket henne fra første stund..

Kap 3:

Isabel er et kapittel for seg selv. Hun gjorde turen minneverdig for min del. Jeg kommer aldri til å glemme stemmen hennes og ideene hennes. Hun var noe helt utenom det vanlige.
Jeg kan ikke en gang forklare hva hun er. Hun er en 26 år gammel jente fra Québec i Canada. Hun flyttet ut som 16 åring og flyttet litt rundt i Latin-Amerika. Hun fikk drømmejobben som guide i Cuba og hun snakker flytende spansk.
En storesøsterskikkelse.


Kap 4:

Første kayakdag. Utrolig spennende fordi jeg aldri har padlet før.
Solen steiket. Bilen var kokvarm. Det var omtrent på dette tidspunktet
at det gikk opp for meg at det var andre med på denne turen.
Noen fra Canada, et par ulovlige turister fra Amerika, et veninnepar fra Oslo og en kar fra Australia.
Bilene stoppet med Canimar River og der fra padlet vi 10km til Canimar
Ranch. Utrolig vakker tur. Jeg padlet sammen med Alice og vi var enige
om å ta det helt med ro. Innhalere luften, lukke øynene og høre
jungelen vi passerte. Her er noen bilder fra den to timers lange
kayakturen og fra ranchen.



















På ranchen gjorde vi ikke stort annet enn å spise og slappe av. Maten var allerede bestilt og den besto av svarte bønner, frukt og en slags chilli con carne. Hilde og jeg gikk en tur senere på kvelden. Ganske skummelt fordi en av fuglene lagde følgende lyder; "pssst".
Denne natten sov vi i telt.


Kap 5:

Vi sto opp ca 07.00. Alice, Pia, pappa og jeg tok et bad i elven. Nydelig og forfriskende.
Vi pakket sammen tingene våre og kastet de inn i den lille bussen vår.
På veien møtte vi på noen arbeidere som gravde ut byggemateriale til diverse hus i Cuba.
Vi fortsatte å kjøre. Kjørte en stund opp i fjellene. Vi hadde jo selvfølgelig masse pauser. Kjøpte snacks. Så på gamle amerikanske biler. Nam.

Vi ankom hotellet hvor vi skulle bo. Langt oppe i fjellene. En deilig bris omfavnet meg da jeg sto på terassen ved soverommet vårt og speidet ut over havet.. og bassenget.

Senere på kvelden skulle vi padle mens vi så solen forsvinne bak fjellene. Det var nydelig. Deilig temperatur også var det utrolig spennede fordi vi ikke så hverandre bortsett fra hodelyktene, som så ut som ildfluer på havoverflaten.



Kap 6:

En utrolig spennende dag. Vi kjørte en times tid til neste padlested.
Nå skulle vi virkelig få en smak av ekte jungel! Vi skulle padle i ca 2 timer i dag også. Alice, Isabel og jeg hang en del etter fordi vi snakket så mye. Plutselig støkker Isabel og sier "Where's the water?". Det viser seg at elven hadde mistet flere meter med vann siden sist hun padler der. Vi tok igjen de andre da de sto bom fast midt i elven. Her fra måtte vi bære kayakene opp til en bil lenge opp i jungelen.

Her går vi opp til leiren i jungelen hvor vi skulle overnatte.

Denne reiren er definitivt det vakreste stedet jeg noen gang har sett. Paradis på jord. Alt var naturlig, bortsett fra teltene vi sov i. Blomster, husdyr, ville dyr, fossefall.


Bilder fra jungelen:








Sukk. Jeg vil tilbake.







Kap 7:

I dag er det tid for dykking. Det var første gang jeg hadde dykket med fullt utstyr og jeg gjør det gjerne igjen, til tross for at nyskjerrigheten min førte til skrubbsår på omtrent alt som var av lår og legg. Denne dagen fikk Pia og jeg andre grads forbrenning på fotristen. Det kunne legen fra Australia konkludere. Huden var nesten sprøstekt og det var den jævligste smerten du kan tenke deg.
Etter det koselige møtet med sjøen kjørte vi inn til Trinidad. Her skulle vi bo hos en cubansk vertsfamilie. Hilde og jeg fikk beskjed om hvor vi skulle være. Pia, pappa, Alice og Line skulle være hos en annen familie. Pappa hadde tidligere fått en feilmelding om at han skulle legge igjen passene i hotelet i Havana. Wrong, man.
Det første vertspappaen spurte meg og Hilde om var om vi hadde passene med oss. Hvis ikke kunne vi ikke bo der. Vi hentet Isabel og prøvde å oppklare det. men det viser seg at vertsfamiliens turister er pålagt å ha pass, fordi hver morgen kommer noen inspektører og spør turistene etter passet, hvis de ikke har pass, mister vertsfamilien huset sitt og må betale en stor sum i bot. Ganske sykt. Hvorfor skulle familien få boten for noe vi hadde gjort? Vi hadde ikke samvittighet til å bo der. Isabel kjente noen som var villige til å ha oss på besøk. Hilde, Pia og jeg bodde hos en dame som het Louise. Hun var kjempesøt. Hun laget en nydelig frokost til oss som bestod av egg, brød, frukter og nypresset juice. Minneverdig.

Anyhow, her er noen bilder fra denne dagen:













Kap 8:

Vi kjører fra Trinidad og er på vei tilbake til Havana.
Siste natt på kayaktur. Ganske rart. Alle på gruppen har fått en betydning for turen og minnene. Det vil si at jeg kommer til å huske dem. Hele gjengen. Denne natten sov vi i små bungalower langt oppe i fjellene. Pia og jeg fikk en fresh en.

Lucky Luke var kjempeglad da han fant krabber i bassenget.








Det var det som var interessant. Jeg legger ut noen random bilder(:


















Musikken i Cuba:
+ Diverse artister ved matbordet - Guantanamera
+ Manu Chao - King of the bongo
+ Shakira - Hips don't lie/ La tortura
+ Mana - Mariposa Traicionera (That's my song, man. Må høres.)
+ Orishas - Represent Cuba (Dirty Dancing)
+ The Cat Empire