i love you, sail'

i love you too, peanut..

Hvordan kan det ha seg at det er mulig å bli avhengig av noe etter å ha prøvd det bare én gang?

Blodrød sofa

Ja, du kan tenke deg at jeg skrev mye rart og uforståelig. Denne teksten er helt banan. Men det er morsomt å se dem igjen, som jeg tidligere har sagt. Disse tekstene sier så mye om hvordan jeg var en gang i tiden. Følte meg helt utilpass og ikke særlig fornøyd med den hverdagen som jeg var omgitt av. Her er da "Blodrød sofa". Helt banal tekst, og dere skal få lov til å le. (Jeg fatter ikke at jeg tørr å brette meg ut slik jeg gjør nå. Eksponerer mitt tidligere jeg. Høhø)



Hva skjer om jeg faller her fra og helt ned? Helt ned dit, i mørket. Ja, jeg kan ikke en gang se bunnen. Vet du hva som skjer? Det vet jeg. Jeg har det klare svaret. Han sitter der nede. I en blodrød sofa, der nede sitter han. Han venter på meg i den blodrøde sofaen. Sofaen for to. Han åpner armene sine for meg, holder meg tett inntil seg og sier "Aldri før har jeg sett blankere øyne, eller åpnere sinn. Forlat meg ikke. Jeg vet hvor du vil, jeg vet, og jeg forstår." Jeg kikker på han med et løftet øyebryn. "Forstår? Ingen forstår.", vil jeg si. "Du er noen. Ergo; du forstår meg ikke." Han slipper meg, og ned faller jeg.
Blå er fargen. Den andre sofaen er blå. En ny mann tar så imot meg. "Hvem er du?" spør han beskjedent. Da vil jeg svare; "Jeg er meg, liten og komplisert. Stor innvendig." Klokka er åtte nå, paraplyen har ikke flyttet seg, men flyter enda langsomt i luften. "Jeg skjønner, og jeg vil ikke ha deg."
Han slipper.
Fra svart til hvitt. Fra smalt til bredt. Rommet forandrer seg idet jeg styrter med en paraply i hånden. Den har vrengt seg. Jeg ser ingen sofa. Og jeg begynner å tvile på at noen vil fange meg. Jeg kjenner straks en myk luft. Luft på huden min. Hvor er klærne mine? "Jeg vil at du ska lukke øynene." En stemme hvisker meg i øret. Lukket. Noe mykt og kilende berører meg ømt, nesten ukjennelig på ryggen. Jeg faller ikke lenger. Jeg flyter nå. Som et blad i høstværet flyter jeg i luften. En manns hånd stryker meg over ansiktet. Stryker meg over brystet, på magen, og nedover låret. Jeg kjenner pusten hans i nakken. "Hvor kommer du fra? Det er lite jeg gjennomskuer, naken, som du er. Hvor er du?"
Jeg åpner øynene mine. "Jeg ligger her, hos deg. Men du må lete lenge for finne meg." Et skjevt smil kommer fra ansiktet mitt, i frykt for å bli mistet. "Du er ikke større enn et barn, liten og glatt. Ikke mindre en et fjell, sta og bestemt. Du er minst like vakker som edens hage. Du et stille hav, med dyp grunn. Jeg forstår ikke?" Han ser på meg, med et blikk som prøver å trenge seg gjennom meg og jeg sier; "Da er du den jeg søker. Jeg vil ikke bli forstått. Jeg vil bli elsket. Hvis jeg er lykkelig, må du ikke spørre hva jeg tenker på. La meg heller være lykkelig, og du burde dele min glede. Om jeg gråter, spør ikke hvorfor, men gråt heller med meg.”