Platja d`Aro
Heider. Naa sitter jeg i Spania og har allerede faatt en viss brunfarge. Jeg elsker dette stedet. I gaar moette vi "Onkel Kike", som er bartender paa favorittstedet vaart, Sandra og meg altsaa. Naa sitter jeg her uten en eneste bekymring, nesten. Jeg kom jo opp i eksamen og hadde den noen timer foer jeg reiste i gaar. Fikk en OK firer. Kunne egentlig ikke brydd meg mindre. Naa er det over! Det eneste jeg er litt trist for naa er at jeg ikke faar feiret siste dag paa skolen med dere, guttene mine i 3MKA. Sakner kuken av meg bare jeg tenker paa det. Dere altsaa. Noe for dere selv. Men jeg tenker aa ha en MK-fest i juli og haaper saa mange saa mulig kan komme. Elsker dere. Dere er faktisk de beste av alle. Ingen over at all. Care 4 U. Ciao.
The butcher and the butterfly
Ikke akkurat en slakter og ikke akkurat en sommerfugl. Han skulle reparere meg og jeg ville bli reparert. Vi er ikke perfekte. Bare sommerfuglen er perfekt. Den er symmetrisk på begge sider. Vakker. Og den gløder i noen dager, kanskje et par uker, før den dør sakte. Alene. Kun den er perfekt. Mens sommerfuglen lever et fint, kort liv i sommergløden uten bekymringer, sitter vi hjemme og skjemmes av ett eller annet. Noen slanker seg, andre er misfornøyd med nesa, noen teller rynker og andre liker ikke tærne sine. Jeg har også hatt et gnagende misnøye som har penetrert selvbildet mitt i ganske mange år. I lårhalsen, bak kneet, på andre siden, ja. Der har jeg alltid hatt noen vanvittige årer, som har plaget meg. Jeg kan nesten være helt sikker på at ingen av dere som leser bloggen min har sett meg i en kort shorts eller miniskjørt uten å ha strømpebukse under. Den eneste gangen jeg ikke bryr meg så mye om det er når jeg må; når jeg bader og så videre. Men jeg prøver alltid å ligge, stå, eller lene meg inntill noe slik at minst mulig mennesker kikker meg inn i lårhalsen. Det begynte på ungdomsskolen når jentene i garderoben begynte å spørre hva som var galt. Og så var det dråpen når Heddi (ikke personlig ment Heddi, du var en pusher) påpekte det når jeg gikk i svart shorts da klassen var på besøk i akvariet i Bergen. Da ringte jeg legen og sa at jeg ville at han skulle se på det. Han tok faktisk tak i det, etter at helsesøster og den tidligere, kvinnelige legen min hadde gitt faen; "Lær deg å lev med det.." Han, mannen. Legemannen redda meg. Jeg fikk sykehustime og gikk rundt å tenkte at hvordan i fanken skulle de fikse dette? Kniv? Laser? Sprøyter? Uansett hva det skulle være skremte det meg. Jeg måtte stå å vise det frem til legen. Og dessuten synses jeg det er vanvittig ekkelt når noen tafser bak der. Mamma får kjenne av og til, bare for å se at det går bra. Første sykehusbesøk; ultralyd. Kliss og kaldt faenskap som gnikka bak lårhalsen. Det var grusomt. Så fikk jeg dommen; det blir sprøyte. Sprøyte? AKK. Jeg har grua meg i flere måneder nå. Men andre sykehusbesøk var i dag; og det var slett ikke ille! Jeg fikk en sprøyte og mamma jubla. Jeg kjente ikke stort, men mamma så at etter et par minutter var årene så godt som borte. Det han sprøyta inn var visst svært giftig, og jeg sto da han satte inn røret. Så begynte det å renne. Blodet spruta ut av lårhalsen. Fyfaen. Angst. Så måtte jeg legge meg ned uten å røre meg så altfor mye, med røret inni der. Han laget et skumaktig stoff som han sprøyta inn. De ble borte. Hvis dette varer; jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg tror denne lille forandringen kan forandre hele meg; min tankegang. Jeg takker slakteren for at jeg nå er tilnærmet en sommerfugl; JEG KAN GÅ I SHORTS OG MINISKJØRT I SOMMER!
