27.08.08, 01.00

Jeg gikk hjem fra noen venner midt på natten og tenkte på hvordan jeg hadde følt det dersom noen myrdet meg på veien hjem. Ville jeg hørt en småekkel melodi, og snudd hodet litt over skulderen for å sett om det var noen der. Ville jeg sett etter en annen skygge på bakken hver gang jeg gikk forbi en lyktestolpe eller i gjenspeilingen når jeg gikk forbi et vindu? Ville en skrikende summelyd stadig øke i volum desto nærmere jeg kom døden; selve drapet. Ville jeg kikke etter en stor folkemasse og ønske jeg var der før noen tok meg? Ville jeg skjelve mens jeg prøvde å få nøkkelen til å passe i nøkkelhullet? Ville jeg vært nærvøs når jeg gikk inn i heisen? Ville noen stoppe den eller stå å vente på meg når jeg endelig var kommet opp til sjette etasje?
Jeg tenkte denne tanken hele veien hjem fra noen venner, så hvis jeg faktisk ble drept der og da så ville jeg faktisk ha dødd akkurat som på en film. Men mens jeg gikk å tenkte på den tanken, inn i mellom, kom jeg på at jeg er glad i å skrive, men at jeg ikke på lenge har skrevet noe som virkelig betydde noe. Hvis jeg skal komme inn på skolen i Bergen til neste år, må jeg kunne skrive noe som folk kommer til å snakke om. Komplimentere meg om. Mens jeg tenkte den tanken fant jeg plutselig en lapp på bakken. Før jeg plukken den opp tenkte jeg; "Åheider. Tenk at jeg går å tenker på hvordan jeg skal skrive også finner jeg plutselig en lapp? Men det er sikkert bare en handleliste. Det er ikke det jeg trenger." Jeg plukket opp lappen og brettet den opp. Den var smålig fuktig, fordi det hadde regnet, men det mørkeblå penneblekket var tydelig og klar. "Studentsamfunnet. Bunnpris. Ved en café. St. Maria? Ring Petter [nummeret sto her men det kan ikke jeg skrive ned.], Øyvind [to nummer sto her, men det samme gjelder]." Vel. Det var vel ei som skulle et sted og trengte veibeskrivelse, tenkte jeg da. Jeg kastet lappen fra meg og begynte å gå mot blokkene der jeg bor. Så slo tanken meg at jeg i ganske mange minutter, hele veien hjem fra vennene mine, hadde tenkt på et drap. Hva om den lappen ikke bare var en vanlig veibeskrivelse? Tenk om det var meningen at jeg skulle finne den lappen. Tenk om jeg skulle finne det stedet. Kanskje det var en ledetråd? En morbid lek for noen. Tenk om jeg skulle løse en sak? Var noen drept? Disse tankene slo meg, mens jeg skalv da jeg prøvde å få nøkkelen til å passe i nøkkelhullet. Jeg var nærvøs da jeg gikk inn i heisen og var redd noen kom til å stoppe den eller stå å vente på meg når jeg endelig var kommet opp til sjette etasje.

Dyre Halses

Hei og hå alle sammen! Håper dere har kommet dere til det stedet dere skal tilbringe dette året på; enten det er hjemme hos mamma og pappa, på skole eller jobb, eller i en annen by, et annet land. Jeg håper dere har det fint. Kaisa har i alle fall kommet seg til Trondheim og leiligheten begynner å ta form. Jeg er storfornøyd! Etter omtrent seksten timer med tog fra Stavanger-Oslo-Trondheim, kom jeg omsider i hus, og rett på Ikea. Handla for omtren masse tusen kroner sammen med min _samboer_ Sandra, og nå er det meste på plass. Det er lækkert. Nå venter jeg bare på noen telefoner og intervjuer ang. jobb, så er _alt_ i boks. Dette er alt jeg ønsket; det er nytt, inspirerende og gir meg motivasjon til å skrive. Gir meg rom for å tenke. Dette er et nytt skritt i rett retning og det liker jeg ganske hardt. Skal poste noen bilder og håper folk faktisk fortsatt leser bloggen min (har ikke fått så mye tilbakemelding på en stund). Leiligheten er 35kvm, i sjette etasje, og vi har en koselig terrasse med OK utsikt. Sandra Har eget soverom og jeg har dagseng i stua. Jeg trives med det(;

Dyre Halsesgate 11, leil 47, 7042 Trondheim:

Gutter er gutter

Jeg kan ikke fordra når folk absolut skal legge seg bort i alt og alle. Når de skal dra seg selv inn i konflikter som de overhodet ikke har noe med, eller når de gjør en enkel liten diskusjon om til en svær krangel som ender med tårer. Det finnes en del av disse menneskene. Og de er tilsynelatende veldig hyggelige mennesker også, de bare elsker problematikk..
Jeg har en "tante" som er slik. Det er besteveninnen til moren min, og jeg har kjent henne store deler av mitt liv. Jeg har et stjernegodt eksempel. Vi sitter nede ved badedammen, sola steiker og vi har potetgull. Det er masse kids der, selvfølgelig og de hærjer og småsloss. To av de mange guttene var nok noen år eldre enn de andre. Minstemann roter seg bort og havner midt inni hele morsomheten, og han blir knuffa opp i vannet. Han var ikke eldre enn fire år gammel, og fikk en liten skramme på leggen. BUHU. Seff gråt han. Hvem var raskest til "åstedet"? Yes, tanten min. Kjefta og smalt, så kommer moren til kidden. Og hun kjefter, det har hun lov til. Da tenker jeg med meg selv "GÅ VEKK, LA DE HOLDE PÅ. UNGEN HAR EN MAMMA FOR EN GRUUUUUUNN. GÅ VEKK." Jeg blir faktisk sykt forbannet over sånn. Ikke nok med det; når de dytta hverandre seg i mellom skulle hun også blande seg. Det er bare guttunger; det er slik de holder på! Jeg mener, når tante snudde seg vekk og jeg satt å kikka fascinert over deres artige lek, kom det en rolig, liten kar i tolvårsalderen. Han ville egentlig ikke ned i vannet, og de største guttene tok et godt tak omkring han og drefset han til havs. Han virket livredd i to sekunder, men da han kom opp igjen kunne jeg høre han si til den ene gutten; "Takk for at dere kasta meg i vannet. Jeg hadde ikke hoppet selv.." Der ser du! Jeg skulle ønske tante kunne se akkurat det. Det handler bare om å overgi seg av og til. Go with the flow, eller bare heve seg over det som i grunnen ikke er et problem. Case closed. Unyttig bloginnlegg; det er min spesielitet.