Bestemor har alltid vært en sprek og glad dame, som elsker å reise å oppleve nye ting og møte nye mennesker. Hun og bestefar hadde en leilighet i India som de besøkte now and then. Bestemor har en bror som også liker å reise, men det blir ofte smådiskusjoner om hva de skal gjøre når de kommer til utlandet. Broren(Petter) vil være fjollete, gammel mann å ligge i solen å se på eldre damer i badedrakt. Bestemor vil oppleve. Jeg synes det er fint at kvinnemennesket ønsker å oppleve nye ting, som om hun aldri har opplevd noe i løpet av sine godt over 70 år.
Kanskje det er en grunn til at bestemoren min fikk navnet Liv.
Liv betyr vern, beskyttelse eller bare liv. Liv er "vil" baklengs. Og min bestemor vil. Hun er et sta menneske som vet hva hun vil.
Bestemor Liv har glaget over smerter i hoften i ganske mange år.
Hun har alltid likt å gå lange turer etter et par frokostskåler med frukt og yoghurt. Men av og til slo en ustyrlig smerte til, og foten låste seg. I flere år har hun trasket rundt med denne uforutsigbare smertegreiene.En dag for noen måneder siden falt hun bare om, og klarte ikke å gå på benet mer. Det som hun lenge hadde trodd var en bagatell av en slitasjegikt, skulle straks bli noe langt mer alvorlig. Hun var hos legen flere ganger, midt på natten, og legen sendte henne hjem med pillebokser i hendene, gang på gang. Pappa, tanter, onkeler, min mor og meg selv ba henne om å oppsøke flere leger for å høre på deres meninger, men hun aktet å stole på fastlegen.Da mamm var hos farmor for første gang på en stund etter at bestefar døde, fikk hun se hvor dårlig hun egentlig var. Mamma ønsket å få henne sendt rett på et sykehus til e annen lege,og det ble gjort. Svare hun fikk derfra var ikke overraskene. Det var slettes ikke leddgikt eller slitasje.Det var det underlige fenonemet kreft. I dag ligger bestemor på sykehuset, med en svulvt på hjernen, nesten uten taleevner, helt slapp i hele kroppen, hun er kvalm konstant, ser syner og har mareritt. Javisst forventer vi at de gamle dør og de unge gror. Men der er så bitende irriterende å tenke på at alt dette kunne ha vært forhindret. Vi kunne sendt bestemor til en lege straks hun kjente smertene, og fått skjekket henne grundig. Bestefar døde også av en slags kreft, men dette ble oppdaget veldig tidlig, å han levde mye lengre enn han kanskje kunne ha gjort. Bestemor kunne ha blitt minst 100 år. Det er jeg sikker på.
Vi har alltid hatt et ganske anspent forhold. Da jeg var knøtteliten bodde gamlingene i Kristiandsand og vi var der trutt og ofte. Da jeg ble eldre ble forholdet småkynisk. Jeg var glad i dem og de i meg, men det var ikke et klassiskt besteforeldre/barnebarn-forhold. De flyttet til Stavanger og jeg mistet lysten til å dra til dem.Bare etter at bestefar døde har jeg og bestemor kunne snakke sammen normalt, hun klemte meg varmt og strøk meg i håret. Hun var ikke like kald som hun tidligere hadde vært.
Jeg glemmer ikke da hun lå i sengen hjemme og jeg satt ved siden av henne. Hun så på meg, vrengte seg i smerter, klaget over kvalmen, men til tross for dette sa hun"Jeg er så utrolig lykkelig"
