Akt.

For hvert år som går blir jeg mer og mer sikker på meg selv. Da Helle spurte om jeg ville stå akt-modell for henne nølte jeg ikke ett sekund. Jeg tenkte at det måtte bare blir artig; en opplevelse en husker. Hun booket et av småscenene på Trønderlag Teater fra klokken 1600-1800. Elisabeth, ei i klassen til Helle, ble med for å hjelpe med sminke. Vi brukte kanskje en halvtime med den halvavanserte kroppsminken jeg måtte ha på, og kastet oss i gang med fotografering. Jeg måtte stå i et av vinduene i lokalet, som gikk rett ut mot trafikken. Utenfor var det et lyskryss, og der var det trutt og ofte busser som stoppet på rødt lys. Ikke nok med dette, men det hadde skjedd noe feil med bookingen, så ei dame og en mann skulle øve på et musikkstykke akkurat på samme tidspunkt som vi skulle shoot'e. Helle spurte om det var greit å komme opp med et kompromiss, hvor begge partene fikk utnytte rommet, og jeg kunne ikke annet enn å si ja. Der sto jeg naken foran to jenter på min alder, ei dame i 30-åra, som sang, og en mann som spilte trekkspill. Og jeg var overraskende avslappet. Stolt er jeg av meg selv. Jeg har bestemt meg for å poste det ene negativet fra shooten; uten å være verken flau, eller fordi jeg skal skryte, men rett og slett fordi det er bare en kropp; det er bare kunst.

Trygg.

Jeg går hjem om kveldene, selv om det er mørkt. Selv om jeg er full. Der er helt rart. Jeg har gått hjem fra Harstad sentrum, fra Stavanger sentrum, men jeg har aldri følt meg utrygg. Sikkert fordi jeg er "oppvokst" begge stedene. Nå, når jeg bor i Trondheim, så ser jeg på alt det "skumle" som humoristisk. Jeg går gjennom Nedre Elvehavn og ser store, glefsende bygg. De gliser til meg med de svære søylene sine, som stikker gjennom første og andre etajse. Vinduene fungerer som rare øyner, som ser på meg med morske øyne, men samtidig glefser de til meg med kjeften, som er mellomrommet mellom første og andre etasje. Du ser det for deg, ja? Det er fem, seks av dem på den ene siden av bukta, og fire, fem av de på den andre. Jeg mener, det er jo blokker, det er bygg. Hvem er redd dem? Jeg kan jo ikke annet enn å føle meg trygg. Ja, jeg er full. Som jeg alltid er når jeg skriver mine blogg-innlegg. De er sjeldene fordi jeg sjeldent er full og fordi jeg sjeldent er fjern. Men jeg får et slags innfall om at når jeg er småfull, full eller fjern, så skriver jeg bra. Om følelsene mine. Om det som kanskje teffer andre. Aner ikke om noen av dere føler det jeg føler nå, men hvem vet. Tenk om noen leser dette og faktisk syns det er _bra_ skrevet. Jeg syns det nå, fordi jeg tror jeg har skrive-gener. Men jeg har ikke hørt siden ungdomsskolen at jeg skriver _bra_ Det er litt trist, fordi det er dette jeg eeeegentlig vil. Jeg vil skrive. Skrive noe som treffer, men jeg vet jo ikke om det gjør det. Faen, nå blir det mye emo-skrive-meg-snakk her. Men dere får faen bare tåle det.
Jeg har sett så mye Californiacation nå at skriving får bare komme som det vil. Av og til får jeg skrivelyst, og av og til virker det som min virkelighet, og min versjon av virkeligheten at det faktisk bare får bli det for dere også. Det er _det_ som er min trygghet. Min trygghet er min virkelighetsoppfatning av min skriving.


Fred ut.