chère petite mère

"Det er lettere å være mamma på en lørdag, når en får se vakre bilder av vesenet." - Fotografen til en ung mor

Han døde tre ganger på en dag. Eller en kveld, for å være konkret. Det var 27 desember og jeghadde vel akkurat ankommet det som en gang var min hjemby. Den eneste grunnen til at den ikke var "min" lenger, var fordi jeg satt igjen med flere ubehagelige minner enn positive minner fra byen. Jeg hat også mistet en hel del venner i den byen. Noen har jeg derimot, og han er en av de. Han har vært til stede alle årene jeg har vært borte, og han har forandret seg svært lite. Han har alltid vært en småmelankolsk og veldig sjenert gutt. Men det betydde ikke at han var kjip og kjedelig. Tvert i mot; han var alltid morsom å være sammen med. Han fikk av og til for seg at han ikke var så rolig og gjorde det omvendte av det som ble forventet av han. Han var morsom, rett og slett. Men også en god venn. En som jeg kunne sette meg ned med og ikke si noe til. Han lå ofte på sengen min og hørte på den altfor mørke musikken sin, mens jeg satt ved datamaskinen min og gjorde andre ting. Vi kjedet oss aldri; vi bare elsket lyden av stillhet og det faktum at vi stolte nok på hverandre til å kunne la vær å si noen ting som helst. Det er nemlig det det handler om. En må kunne føle seg ganske trygg sammen med noen for at en ikke skal si noe på flere timer, og aldri klare å oppnå en pinlig stillhet.

Nå er det nesten ett år siden jeg var i denne byen sist. Ogjeg kler meg pent den lørdagen i desember for å gå ut å treffe mennesker. Etter noen øl og en hel del mennekseklemmer tenkte jeg meg ut for å ta meg en sigarett. I trappoppgangen traff jeg han. Jeg sto da med ryggen mot han et øyeblikk og snakket med en annen god kompis. Så hvisker han andre inn i æret mitt; "Jeg tror noen du er veldig glad i stå bak deg akkurat nå." Jeg snur meg og ser en gutt jeg kjenner igjen, men samtidig er han helt fjern fra meg. Blikket hans er tomt og tungt. Han smiler så vidt med munnen, men øynene gir meg ingening. Han legger armene forsikti rundt meg og jeg rundt tviholder meg rundt midjen hans. Han er en veldig vakker gutt. Slank og ganske høy. Vi snakker sammen mens vi står sånn og omfavner hverandre. Det var ikke lang minuttet vi hadde snakket før jeg skjønte at gutten var så langt nede på berg og dalbanen at han like så greit bare kunne gå av, fordi det ikke var morsomt lenger. En liten, blå fugl hadde tidligere hvisket meg i øret og fortalt at han hadde tenkt på akkurat det, og jeg kjente at jeg fikk litt hetta av å stå å snakke med han. Han nevnte i en eller annen sammenheng at han ikke hadde det bra, at han ikke hadde stort å leve for. Han var.. nei han er svært forelsket i den "lille, blå fuglen". Tårene kom ikke denne gangen, men klumpen var der. Jeg kjente på meg at jeg visste ikke nårtid jeg kom til å miste han for alltid. Han sa ikke "hadet" denne gangen, men bare det at han fortalte meg at han kanskje kom til å forlate det stadiet i livet han er i nå, ved å forlate selve livet, det gjorde meg sår og vondt.

Andre gangen var i slutten av byturen. Jeg hadde nå fått i meg mer enn nok øl, og jeg var ut for å finne den lille, blå fuglen. Hun skulle være på en av de nye uteplassene i byen, som jeg ikke visste hvor var. Han skulle følge meg, mente han. Han skulle la henne være i fred, men han lovte å følge meg. Dere skjønner; den lille, blå fuglen var ikke bare blå for morroskyld, men fordi hun var grusomt sliten og veldig trist. Han og hun hadde vært sammen over en lengre periode. Men han ble for tung for hennes små vinger og han måtte på en eller annen måte la henne gå. Jeg kjenner til en hel del av historien og den blir for lang, og jeg blir for bitter av å snakke om den. De er begge to av mine kjæreste venner. Men han følger meg bortover gaten og jeg prøver på en enkel og grei måte å forklare at han må la henne være i fred og ikke terrorisere henne med trusler som gjelder liv og død. Vi stopper opp på torget og jeg begynner plutselig å hulke. Jeg blir på en måte fryktelig sint på han for at han tar opp dette og lemper det over på mine skuldre, første dagen jeg er i byen og etter så lang tid borte. Jeg var her kun for å kose meg, også skal han dra meg ned i det tragikomiske mørket sitt. Jeg ble også forferdelig trist fordi han klarte å overbevise meg om at dette var siste gang vi sa farvel. Han sa det ikke ordrett, men sånn som han så meg inn i øynene og s dette siste ordet... Det vare svei. Det var overhodet ikke rett av han å manipulere meg på den måten; det tenker jeg nå. Men da var jeg ikke så rasjonell av meg. Jeg satte klørne mine i ryggen hans og prøvde å forklare hva dette innebar, som om han ikke var klar over det. Jeg har alltid å lyst å redde verden, men jeg vet at jeg ikke kan. Hva ville du sagt til din beste venn dersom du visste at han forlot kroppen sin for alltid? Aldri har jeg så hardt prøvd å vekke noen til livet igjen, selv om de sto der rett foran meg. Jeg ristet i han, visket og ropte til han, skrek og gråt til han. Han sa ikke stort; men alt handlet om den lille, blå fuglen jeg skulle møte om noen får minutter. Før jeg visste ordet av det sto hun rett bak meg; og jeg forklarte til henne at vinden gav meg tårer i øynene. Hun bet ikke på, men spillte med for min del. Han gikk sin vei og vi gikk vår vei. Jeg prøvde hardt å tenke på at det ikke skulle være siste gangen jeg så han. Jeg vil ikke minnes ryggen hans som mitt siste bilde av han.

Tredje gangen han døde var da vi allerede var kommet hjem. Den lille, blå fuglen og meg satt inne på rommet hennes; eller det som nå er buret hennes. Hennes gjemmested. Hun liker seg best alene for tiden. Det er tungt for henne; for på lik linje som meg vil hun gjerne ordne det meste selv, og hun skal også klare å redde verden. Men hun er for liten og verden er for stor. Kanskje hun heller vil prøve å gjøre det fra rommet sitt; der kjenner hun alt og vet hvor hun befinner seg. Vi satt der; i fugleburet hennes når telefonen hennes ringte. Det var han. Hun sukket og tok telefonen med seg ut i gangen. Det var som om dette var en rutine jeg ikke hadde fått med meg. Når det hadde gått et par minutter og jeg forstod at han ikke hadde gjort seg noe, ble jeg lettet. Hun kom inn igjen og sa at han ville snakke med meg. Vi byttet plass og jeg ble sittende i trappen med telefonen mot øret. Vi snakket og jeg husker ikke helt om hva, fordi jeg var fortsatt litt beruset, og kanskje fordi jeg på en eller annen måte har fortrengt det. Men det handlet fortsatt om fuglen, og han brukte meg for å komme nærmere henne. Jeg sa det jeg mente uten en tåre. Nå var jeg i grunn veldig rasjonell. Han ble sint og også denne gang sa han "hadet" på den måten som hørtes ut som et siste farvell. Denne gang kunne jeg ikke holde han igjen. Han la på og jeg ble sittende i trappen og gråte inn i telefonen, jeg skalv som et nyfødt lam og klarte ikke legge vekk telefonen. Jeg ville bare at han skulle ringe meg opp igjen. Noen minutter ble jeg sittende før fuglen kom ut til meg, tok telefonen fra meg og holdt rundt meg. Hun ba meg ikke ta alt han sa bokstavelig, fordi han hadde gjort det så mange ganger før og nå har det gått så langt at han bruker alle de nærmeste vennene og til og med familien hennes. Rett etterpå ringte telefonen på nytt og det bekreftet i grunn bare hennes ord. Jeg gikk inn på rommet igjen og nå var jeg sliten.

Det er ren terror. At noen kan gjøre noe slikt finner jeg uforståelig. Jeg mistet bestekompisen min tre ganger i løpet av en kveld. Selv om jeg ikke gjorde det, føltes det like jævlig hver gang. Og jeg ville redde han og jeg ville forhindre det. Ikke bare for hans del, men også for mine egoistise del. Fordi jeg ikke ville være jenta som mistet bestekompisen sin. Og jeg ville ikke måtte tenke på dette de ukene jeg skulle oppholde meg i gamlebyen min. Faen ta alle de egoistiske menneksene som prøver å dra fra oss livsgleden og faen ta de som prøver å ta livet av seg fordi de har det jævlig, mens hundrvis av mennesker sitter rundt dem og prøver å hjelpe og gråter og har vondt for dem, men ingenting hjelper. Faen ta dem.